Premiere Den Norske Opera 31.8.2002 Phillip Feeney: Dracula – dansedrama i tre akter av Christopher Gable og Michael Pink, Nasjonalballetten; Richard Suttie, Christopher Kettner, Line Alsaker, Beatrix Balazs
Den engelske koreografen Michael Pink har lang erfaring både som danser og koreograf og har arbeidet med både klassisk og moderne koreografi i forestillinger de siste årene. Draculakoreograferte han i 1996 og forestillingen var en stor suksess i Storbritannia. Siden har den vært danset med stor suksess i USA, Australia og New Zealand. Pink har basert seg på romanen til Bram Stoker som brukte den rumenske greven og tyrannen Vlad Tapes Dracula som basis. Siden har det vært en uhyre populær historie som har vært filmet flere ganger siden 20-årene og også dramatisert for teater.
Forestillingen er lagt nær opp til boken og delt i tre akter. Dette er en type ballett hvor det teatrale er sterkt fremtredende slik at mime blir brukt mellom dansescenene. Forestillingen er en veksling mellom de teatrale fortellende scenene, fantastiske pas-de-deux partier og scener hvor dans for hele kompaniet er hoveduttrykket.
Det har blitt en ujevn forestilling og personlig undrer jeg meg litt i ettertid over at en koreograf som Pink ikke ser selv at det blir lange dødpunkter i forestillingen som helhet. Dette basert på at han har koreografert fantastiske dansepartier for en av de mannlige hovedrollene, danset av Christopher Kettner, først i samdans med tre vampyrer på grevens slott, en spennende og forførerisk dramatisk sekvens. Kettner er i tillegg til en dyktig danser også en uttrykksfull skuespiller.
Denne scenen avløses av forestillingens absolutte høydepunkt, en samdans mellom Dracula – Richard Suttie – og Kettner. Jeg har sjelden sett maken til spennende, oppfinnsom og utfordrende dans for to mannlige dansere. Richard Suttie er høydramatisk som Dracula og mestrer denne rollen til fulle. Dette utvikler han videre i samdans med sine ofre, danset av Line Alsaker og Beatrix Balazs, mesterlig utført.
Det er spennende å se disse danserne i en så anerledes type roller.
Scenene med ensembledans i landsbyen og på hotellet blir derimot fort stillestående, uttværende og uten nerve.
Musikken av Phillip Feeney følger historien men er i visse sekvenser meget enerhverende. Kulissene er dramatiske og fyldestgjørende. Forestillingen blir noe lang og hadde klart vunnet på å vektlegge mer den spennende koreografien vi ser i pas-de-deux’ene enn i disse ensembledansene. I pausene møter man demoner som tygger på publikum og beveger seg rundt i foajeen. Tydelig en morsom vri som publikum satte pris på.
Publikum ga stående langvarige trampeklapp etter forestillingen.
