Oslo Konserthus 11.4.2000 The King, koreografi: Peter Schaufuss, Schaufuss-balletten
Peter Schaufuss Balletkompani har turnet med denne forestillingen noen tid i Danmark. Etter at de nå har gjestet Norge skal de på 14 dagers gjestespill på Sadler’s Wells i London. Peter Schafuss som har koreografert denne balletten, har selv bakgrunn som klassisk danser, først fra Danmark, siden ved en rekke store kompanier verden rundt. Han har også jobbet som iscenesetter og koreograf for klassiske ballettet samt egen koreografi til Shakespeares Hamlet.
Denne forestillingen er bygget opp rundt sangeren og artisten Elvis Presleys liv. Tekster fra 27 av hans mest kjente sanger, hovedsakelig ballader, brukes som grunnmateriale hvor koreografien bygges rundt tekstene samt delvis belyser perioder, opplevelser og temaer fraPresleys liv.
Forestillingen begynner med den kraftfulle Also Sprach Zarahustra til røyk og flammerød lyssetting. Første scenen er en sobert og interessant koreografert samdans som illustrerer en begynnelse og en utvikling hvor Juan Rodrigues danser Elvis og Zara Deakin hans alter ego. Så følger en scene hvor han danser med Caroline Petter i rollen som hans mor. Meget varmt og spenstig danset til uttrykksfull koreografi.
Dernest får vi en rekke scener hvor det koreografiske varierer fra ren showdans og step til rock’n roll, gospel og sterkt følelsesladete klassiske sekvenser. Kompaniet viser høy standard og solodanserne leverer ypperlige prestasjoner. Personlig synes jeg de er best når de danser klassisk/moderne. De fleste partiene har intensitet og innlevelse, andre har også et humoristisk og lekende innhold.
I flere sekvenser hvor kompaniet er aktivt dansende står Juan Rodrigues i sentrum som Elvis ofte med et begrenset bevegelsesregister. Dette er uheldig rent visuelt og skaper en ubalanse fordi Elvis sang og spilte, noe som gir et helt annet uttrykk. Spesielt siden Rodriguesviser at han er en plastisk og dyktig danser kunne disse partiene fått en koreografi som hadde gitt ham mulighet til å uttrykke dette og skapt en mer vellykket helhet. Enkelte scener ble noe banale og kunne med hell justeres med en mer spennede koreografi.
Det var frydefullt å sitte og oppleve den ene Elvis-låten ettter den andre. Tekstene satt der ennå og rytmene var i bena. Pubikum ga lang og begeistret avslutningsapplaus.
