Signaler om lånt tid

Galleri Brandstrup Oslo fra 23.8. 2001. Elisabeth Bjørnsen Werp – maleri.

Elisabeth Bjørnsen Werp åpner maleriutstilling i Galleri Brandstrup i Madserud Allé 34 i Oslo førstkommende fredag 24.august.

Elisabeth Bjørnsen Werps malerier i store formater får tilskueren til å stoppe opp, reflektere og undres. Gjennom de siste 15 årene har kunstneren utviklet en helt spesiell og umiskjennelig stil der teknikk og symbolikk glir i hverandre i et symbiotisk formuttrykk.

Motivene er drømmeaktige, symbolske, figurative, men med et abstrakt innhold. Et sykkelhjul skildrer ikke nødvendigvis et hjul, men det evig tilbakevendende. Et gammelt bord og stol er ikke møbler, men tydelige tegn på menneskers tilstedeværelse og undring over det liv som var her, er her, eller skal komme tilbake. Ansikter og deres uttrykk er tegn som befaler oss å lytte, betrakte, undres, meditere eller reflektere.

De symbolske dybdene i maleriene kommer ikke minst til uttrykk i de mange og dype lag av maling, metaller og stoffer som kunstneren benytter i maleriene. Lag på lag av kullstift, maling, tempera, aske, marmorstøv, bly, karborundum, sink, kjemikalier og metallstøv gir stofflige dybder, mens krakkeleringer, etsing, skraping og brenning setter disse lagene i spenningsforhold til hverandre.

– Jeg leker litt alkymist da vet du, jeg har gjort det bestandig, smiler Elisabeth forsiktig. Jeg har aldri neon fast oppskrift, jeg bruker forskjellige rekkefølger og teknikker hver gang, som det har tatt meg 15 år å eksperimentere meg frem til. For å få frem krakkeleringen må jeg bl.a. legge magrere maling oppå den fete, ikke omvendt som er vanlig. På et stadium i prosessen kan bildet være helt sort, før jeg skraper det ned til den sorte malingen bare ligger igjen i sprekkene.

I noen av maleriene ser vi drømmeaktige ansikter, de ser ikke på oss, det er som de er i en egen verden, en annen dimensjon.

– I disse maleriene har jeg en intensjon med hvilke tegn og signaler ansiktene skal gi, som å se inn i seg selv, opp mot himmelen, tegn for å lytte osv., for gjennom disse å si noe om forskjellige måter å tilnærme seg livet på. Jeg håper folk mottar bildene med sansene først og fremst. Men rent teknisk tegner jeg først med kullstift selve motivet. Deretter bruker jeg en modell som blir plassert i miljøer som oppe i trær, bak grener eller nede i sjøen for den saks skyld, og fotografert slik at man ikke fokuserer på modellens kropp, men på bevegelsene og signalene, på en ikke-materiell dimensjon. Fragmenter av noen av disse fotografiene bearbeider jeg så gjennom silketrykk og kullstift inn i bildene.

I noen av bildene finner vi motiver som gamle sykkelvrak, vognhjul, mosegrodde marmorbord og benker som vi også finner igjen i hennes egen hage. Elisabeth bor i et over hundre år gammelt hus med en hage der hun stadig finner gamle, rare ting som reiser mange spørsmål og innbyr til undring over livet som har vært levd her i tidligere tider.

– Tiden og det evige er tilstede i bildene mine, som for eksempel i bildet med klokketårnet som faller; et ønske om å fryse tiden fast. Etter at jeg fikk barn fikk jeg et nytt forhold til døden, jeg ble bevisst at i det øyeblikk vi fødes, får vi også en dødsdom over oss. Det er som døden står og puster meg i nakken og når som helst kan komme og trekke meg ned. Men ved å ha denne følelsen åpner det seg samtidig en enorm intensitet av livsglede, av ydmykhet, respekt og ærbødighet over det store LIVET. Bildene mine er et forsøk på å visualisere denne undringen og takknemligheten over å få lov til å være her i vårt øyeblikk av tiden.

– Jeg forsøker også i bildene å visualisere mitt eget liv, derfor må de være i det formatet de er, som for meg er “naturlig størrelse”. Det at jeg behandler bildene vekselvis så hårdhendt; etser, brenner, dekker med kjemikalier, maler med grove, svære pensler, kraftige og rå, slenger dem på gulvet og hakker på dem, for i neste øyeblikk å behandle dem som det skjøreste porselen, nesten brodere dem, med tynne trehårspensler, – dette opplever jeg som en viktig eksperimentering for å finne frem til mitt eget indre stoff. Overflaten og materien i maleriene korresponderer med mitt eget indre. Denne måten å arbeide på tydeliggjør spenningsfeltet mellom vår egen indre kraft og uro på den ene siden, og den mentale søken etter stillhet og sårbarhet på den andre. Det å finne det punktet hvor disse kreftene er i likevekt, balansepunktet mellom den store tragedien og skjønnheten ved livets tilstedeværelse, det er det bildene mine handler om, sier Elisabeth Bjørnsen Werp, der hun henger sin  kunst, sitt liv og sin søken til skue på veggene i Galleri Brandstrup.