Urpremiere 2. 4. 2008, Oslo Nye Teater, Trikkestallen
Askeladden og de tre prinsesser i berget det blå
av Jesper Halle etter et norsk folkeeventyr
Regi: Line Rosvoll
Med: Anne Stray/Marianne Edvardsen, Sidsel Ryen, Suzanne Paalgard, Knut Wiulsrød, Espen Alknes, Per Skjølsvik
Jesper Halles sceniske bearbeiding av det norske folkeeventyr «De tre kongsdøtrene i berget det blå» førte til en fargerik figurteaterforestilling for barn fra 3 år, som hadde urpremiere på den intime og godt likte scenen på Trikkestallen i går.
Fortalt blir historien om tre prinsesser som holdes innestengt på kongsgården fordi de kan risikere å bli tatt av trollet før den yngste fyller 15. Dette er dronningen og kongen bekymret for og forbyr døtrene å gå ut. Når de så likevel får overtalt vakten til noen minutters frihet ute, tar historien sin eventyrlige gang. Både et digert troll og tre omstreifende gutter med forskjellig militær rangorden får øye på skjønnhetene. Per heter kapteinen, Pål han som er løytnant og Espen Askeladd er bare soldat.
Halle låner Askeladden og brødrene hans inn i eventyret. Dette blir et gjenkjennelsesmoment for de som er mer vant til Askeladdenfortellingene fra før. Karakterene passer til disse tre karene.
Vi møter den sjefete, dumdristige, storkjeftete og feige kapteinen Per, en adlydende, medløpende og også feig Pål, og selvfølgelig, Askeladden som har hjertet på rett sted, liten av vekst, men modig og snartenkt.
Bare han tar opp kampen med trollet som klarer å kapre prinsessene. Per og Pål er for feige til å utsette seg for farene, mens Askeladden har mot og kløkt nok til å beseire trollet. Per og Pål ønsker å høste laurbærene for frigjøringen av prinsessene etter å ha lagt alle mulige hindringer i veien for Askeladden.
Den yngste prinsessen får Askeladden til slutt. Per og Pål bortvises, dømt til å finne nye krigerske arenaer.
I originalen går det ikke så pedagogisk for seg, skurkene blir da drept. Men Halle gir en god løsning for scenen.
En fantasifull og oppfinnsom scenografi av Hans Petter Harboe gir virkelig alle eventyrlige stemninger som trenges til en forestilling. Dukkene ble skapt av Sigrid Kristoffersen. Hun har laget noen flotte marionetter og figurer som bærer karakterene godt. Trollet som overdimensjonert figur er passe skummelt. Det er fint når dukkeførerne veksler mellom å føre dukkene, går i rolle eller i fortellerposisjon. Dette gir i utgangspunkt en god dynamikk.
Men jeg opplevde at stemmene til skuespillerne var noe unyanserte og masete.
Et jevnt tempo førte til at handlingen ikke hadde plass til barns undring, innspill eller magiske øyeblikk hvor man holder pusten. Dette gjorde også at karakterene ikke kom nyansert nok fram, mener jeg.
Morten Halles musikk, fremført av to gode musikere på gitar, trekkspill, langeleik, piano, tambourin og mer ga en flott levende lydkulisse, som uten overeffektivt stemmebruk av skuespillerne kunne ha båret handlingen godt avgårde.
Alt endte godt. Helten får sin prinsesse. Askeladdens egenskaper førte til happy end.
Sluttfremføringen minnet meg veldig om TV.
