BZz BZz – DADA dA bee – en danseforestilling for barn fra 3 – 5 år. Dansens Hus – Studioscene
Idé/Koreografi/Regi: Inger Cecilie Bertran de Lis. Dramaturgi og Regi: Robert Skjærstad
Komponist/Musiker: Vidar Løvstad. Dansere: Hedda Rivrud, Anne Guri Tvedt, Mikael Rønne
Scenografi: Inger Cecilie Bertran de Lis, Robert Skjærstad.
Anmeldelsen er basert på forestillingen, den 26. 1. 13, kl. 15.00.
Aller først ønsker jeg å meddele at jeg synes det er veldig positivt å finne et kunstnerisk scenetilbud for barn akkurat mellom 3 og 5 år – det trenges. Men så er det også en utfordring å treffe barn i denne aldersgruppen. Det har heldigvis blitt laget en del forestillinger for de aller minste (0 – 3 år) i det siste, da ofte med kunnskap om barns væremåte og deretter tilpasset formspråk.
I denne forestillingen viser det seg for meg å være vanskelig å finne et egnet formspråk når dyktige dansere forteller historien til sin målgruppe.
Historien begynner med en voldsom introduksjon av to larveskikkelser som litt senere frigjør seg fra kukongene for å tre fram som to bier.
Det var vel her det skurret for meg, også når jeg observerte det unge publikum i en fullsatt studioscene. Musikken var av et slikt drivende og volksomt slag, og bestemte tempoet i handlingen dithen, at det forble en kjapp og umagisk overgang fra kokong til utklekkingen. Vi fikk ikke tid til å undres eller være i spenning. Biene ble etablert, og koregrafien fortsatte i samme tempo når danserne fortalte om livet i bikuben.
Rollefigurene beveget seg i en flott og enkel scenografi med sekskantete bikubeceller. Her lekte danserne fint med kubeklossene, stablet, bygget og beveget disse med kroppene sine, akkurat som man ser barn gjøre i leken. En flott okerfarge av scenegulv og kuben skapte fine honningassosiasjoner.
Store blomsterinstallasjoner stod ved siden av danse-scenegulvet. Og jeg spør meg hvorfor disse ble brukt først i sluttfasen av stykket?
De forble en lang stund ubrukte kulisser, men kunne ha hatt stort potensiale til lek og utforskning for danserne.
I bikuben fantes en dronning som ble fremstilt som dominerende og selvopptatt. Klart at dronningen er en fin kontrast til sine snille, arbeidssomme undersåtter. Men hvorfor i all verden skaper man en slik frivol skikkelse? Når dronningen dukket opp bak kuben sin med surrealistisk operaskrik og iført platåsko, fikk jeg assosiasjoner til en strippeklubb.
Barna har selvsagt et annet opptaksregister, og forstod muligens rollekarakteren på sin egen måte.
Historien skulle forståes som direkte metafor for fødsel, vekst, samspill og utvikling, kunne jeg lese i programheftet. Når danserne mot slutten entrer scenegulvet med gråe skjegg som symbol for å eldres, klarte jeg ikke å se hverken humor eller alvor i dette.
Det kan antas at forestillingens intensjon har vært å oppnå til ordet “kul”, da har man kanskje lykkes, men jeg ble ikke berørt av livet i bikuben.
