Torshov-teatret 29.1.2004
Beckett: Sluttspill
Kai Remlov , Bjørn Skagestad, Instruktør: Ragnar Lyth
Det er en gledelig begivenhet at skuespillerne har valgt å sette opp den irske dramatikeren Samuel Bevketts Sluttspill fra slutten av 50-årene. Det er dessverre sjelden man opplever Beckett på hovedscenene og Beckett har ikke blitt spilt på flere tiår.
Dette er en bearbeidet og forkortet versjon i regi av den svenske instruktøren Ragnar Lyth og med scenografi av hans bror Harald. De har tidligere samarbeidet om flere oppsetninger i Oslo.
Kai Remlov spiller den blinde og invalide eldre mannen som sammen med sin tjener – Bjørn Skagestad – befinner seg i en ytterst marginal situasjon hvor begge med tyngde og ettertrykk uttrykker et ønske om at deres eksistens skal avsluttes. Kostymer og scenografi er både enkle, virkningsfulle og uttrykksgivende. Bjørn Skagestad iført tøfler subber rundt i slitte støvete klær. Han vasker gulv, trekker fra gardiner og noterer tidsanmerkninger på tavler som danner bakgrunn. Kai Remlov ligger mer eller mindre død i en hjemmesnekret rullestol og han herser med sin tjener med stadig nye instruksjoner om henting av ting, personlige tjenester og han overrøses vekselsvis med kraftig utskjelling og nesten barnslige ønsker om kjærtegn.
Spillet veksler mellom dyp oppgitthet og livslede og små hverdagslige påfunn kombinert med svart og morbid humor. Bjørn Skagestad er en mester i å forsere en gardintrapp som mangler et trinn og hver gang få dette til å bli en ny gag, nesten som hovmesteren og tigerskinnet i den kjente julesketsjen.
Stykket har i sin tragiske utlevering av disse menneskenes ytterste livsnød mestret å formidle dette på en måte som har en tetthet, nerve og engasjement som holder interessen ved like i den halvannen timen som stykket varer. Det er sjeldent mesterlig spill med ypperlig timing i replikkutveksling og handling mellom Remlov og Skagestad. Til alle Beckett-elskere som har sans for det svarte og absurde teater, dette er en sjelden anledning til å oppleve finstemt teaterkunst.
