Det Norske Teatret 28.3.2003
Garborg: Trette Menn
Utan Filter; Gard Eidsvoll, Reidar Sørensen, Ingunn Øyen, Kim Sørensen, Espen Reboli Bjerke, regi: Yngve Sundvor
Forfatteren Arne Garborg skrev i 1891 romanen Trette menn som er utformet som en type dagboknotater hvor hovedpersonen Gabriel Gram – spilt av Reidar Sørensen – utdyper sine løpende tanker, betraktninger, spørsmål og referater angående sitt eget livspesielt i forhold til kvinner og generelt ut fra hans samfunnsbetraktninger.
Yngve Sundvor har i hovedsak vært tro mot Garborgs tekst men har modernisert språket og vridd litt på enkelte temaer samt innført tre venner – Georg Jonathan spilt av Gard Eidsvoll, Brun – Kim Sørensen, Johannes Kvaale – Espen Reboli Bjerke – som alle representerer litt grovt skissert ulike mannskarakterer. I tillegg møter vi Grams kjæreste Fanny Holmsen spilt av Ingunn Øyen.
Stykket er lagt til nåtid og møtestedet er baren hvor diskusjoner, samtaler om familieliv spesielt forhold til kvinner og arbeidssituasjon, generelle betraktninger om livet samt den til stadig tilbakevendende fotballkamptitting med sterk innlevelse og kraftige kommentarer.
Alle skuespillerne leverer gjennomgående godt spill i utformingen av sine roller og innlevelse og formidling er kjapp og presis med mye svart humor og ironi men også underliggende følsomhet og dyp fortvilelse. Gard Eidsvoll har en farlighet i sitt karakteruttrykk som gjør at man hele tiden sitter anspent og venter på hans neste utfall. En sjelden stramhet og skremmende energi karakteriserer hans spill.
Yngve Sundvor benytter seg av raske korte sceneriss som periodevis veksler med tilbakeblikk på møter mellom Gram og Fanny som er fint beskrevet i samspillet mellom Reidar Sørensen og Ingunn Øyen og som formidler sin opprivende følelsesmessig kamp med forsoning, atskillelse og savn. Dramaet i stoffet er som en skrue som trekkes tettere omkring denne livsleden hvor man søker et givende innhold men stadig gjør nye erfaringer med sin egen tilkortkommen.
Garborgs seriøse betraktninger kommer godt fremog han er forbausende aktuell. Men det som blir i lengden slitsomt og ødeleggende for konsentrasjonen i forestillingen er en overdreven bruk av høy musikk, skuespillere som fører vindmaskiner og lyskastere. Det gjør at stykket blir for langt, og det sterke stoffet kommer ut av fokus og spenningen flater ut. Yngve Sundvor har med flere av sine oppsetninger i Utan Filter-prosjektet víst at han behersker det enkle sterke teateruttrykket. Det er beklagelig at han ikke beholder denne stramheten.
