Amfipremiere 11.12.2002
Homlung/Tine Tomassen: Undset
Med: Ellen Horn, regi: Otto Homlung
Med denne forestillingen kommer vi forfatteren Sigrid Undset nært inn på livet. Gjennom tilbakeblikk gjennom et langt liv følger vi forfatteren gjennom en omflakkende tilværelse som barn, senere kontordame og dernest det ‘frie’ kunstnerlivet som forfatter. Vi blir tatt med til USA hvor hun oppholdt seg mesteparten av annen verdenskrig og vi kommer særlig inn på de følelsene hun måtte ha ved bortgangen av to av barna hennes, en av dem omkom under krigshandlinger i Norge i aprildagene 1940.
Det er Ellen Horn som gir skikkelse til denne figuren. For mange er kanskje ikke Sigrid Undset lenger annet enn et navn, noen vil kanskje erindre at hun skrev de tre bindene om Kristin Lavransdatter, at hun fikk Nobel-prisen i litteratur og noen vil sågar vite at hun var Forfatterforeningens formann i hektiske år på slutten av 1930-tallet. Men de fleste vil nok måtte innrømme at her stopper kunnskapene.
Gjennom denne forestillingen kommer vi personen nært inn på livet. Sigrid Undset blir ikke lenger et fjernt navn og et begrep. Vi kommer inn på henne som person, som den fryktede unge kvinnen som skremte vannet av Wildenwey ved å røyke sigar på møtene i Forfatterforeningen og siden i livet som en religiøs grubler. Men også den standhaftige sliter som hadde sine meninger og visste å si fra.
Det er manusforfatterne til stor ære at de har greidd å sette sammen et slikt stykke til scenisk form. Men først og fremst er dette Ellen Horns forestilling. Hun er nå inne i et slags hvileår mellom jobb som kulturminister og høstens valgkamp som ordførerkandidat i Oslo. Så får vi se henne på scenen, men knapt mer enn denne forestillingen. For den er garantert å stå på spilleplanen minst et halvt år framover!
Hun gir liv til denne skikkelsen og vi tror på henne. Skal noe trekkes må det være at noen scener helt mot slutten av stykket godt hadde fortjent å bli noe strammet opp.
Skal vi dele ut ros for denne forestillingen er det flere som må nevnes. Først og fremst til scenografi og projeksjoner ved Bård Thorbjørnsen og Knut Solhaug. Dette er spenstig gjort, gjennom raske skift av projeksjoner forflyttes vi til Roma, Brooklyn, bestefarens sommerhage og østkantens Oslo. Og gjennom minner kommer ansikter, portretter og steder opp. Genialt utført og gjort på en slik måte at det skaper luft i det rommet som i utgangspunktet er et værelse i hennes hjem Bjerkebæk på Lillehammer.
Musikkledsagelsen er også gjort på en beskjeden og ydmyk måte. Otto Homlung er en av de få som har skjønt at lyd ikke er noe i seg selv og at høyt volum ikke er ensbetydende med tesestorone egenskaper – eller kompensasjon for mangel på sådanne.
