Premiere Nationaltheatret 30.11.2002
Wilde: Hvem er Ernest?
Kim Haugen, Anne Marit Jacobsen, Mads Ousdal, Marit Adeleide Andreassen, Per Chr. Ellefsen, Ulrikke Hansen Døvigen, Anneke von der Lippe, Toralv Maurstad regi: Kjetil Bang-Hansen
De som kjenner den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900) og hans romaner og dramatiske verk kan nå glede seg til nytt bekjentskap med The Importance of Being Earnest på Hovedscenen på Nationaltheatret hvor den passer som om scenen er snekret til stykket. Dette er et stykke som er uhyre populært og spilt verden over og på Nationaltheatret for tredve år siden. Det har også vært filmatisert flere ganger,
Oscar Wilde skrev stykket i 1895 og det ble urfremført samme år. Han skrev både lyrikk og prosa men det var først som dramatiker han for alvor slo gjennom. Hans replikk-kunst var fryktet og skattet i Londons selskapsliv på den tiden. Han evnet å få det snobbete og arrogante aristokratiet og overklassen til å le av parodien på seg selv. Dette mestrer han til fulle, spesielt i The Importance of Being Earnest en tittel som ikke går an å oversette fullgodt til norsk.
Nå satses det stort på Hovedscenen med kulisser – skapt av John-Kristian Alsaker – som er som en drøm av et overflødighetshorn hvor tekstiler i en mengde ulike mønstre og fantastiske farver bugner og skaper en uovertruffen ramme rundt dette spretne komediespillet. Det samme gjelder kostymene hvor det duver i fantastiske hattekreasjoner og bruser i storslåtte antrekk.
I åpningen introduseres vi til den bakrusrammete Algernon Moncrieff – Mads Ousdal – og hans ekstremt oppmerksomme tjener Per Christian Ellefsen. Med sin venn John Worthing – Kim Haugen – planlegger de et opplegg slik at han skal kunne få snakket på tomannshånd med Cwendolyn Fairfax – Anneke von der Lippe – som han er dypt forelsket i uten at ‘dragen’, hennes mor Augusta – Anne Marit Jacobsen – følger med.
Situasjonen er satt og forviklingsspillet er i gang, hovedsakelig på bakgrunn av at begge de to unge mennene opererer med fantasivenner for å komme unna sine daglige plikter.
Stykket har både situasjonskomikk og romantikk så det monner, men baseres helt på evnen til å fremføre de kjappe, friske og fresende festlige replikkene. Stor ære til hele ensemblet. Alle mestrer å bære replikkene så det når helt bak i salen, og det er ingen lett kunst på Nationaltheatret. Stykket har litt ulikt tempo. Enkelte scener avleveres kvikt så replikkene sitter som pistolskudd, andre er mer dvelende. Dette gjennomfører ensemblet bortsett fra enkelte korte sekvenser.
Den stupforelskete Algernon blir litt utmanøvrert av den friske og frekke Cecily Cardew – spilt av Ulrikke Hansen Døvigen. Anne Marit Jacobsen som ‘tante’ Augusta leverer en strålende karakter men kunne i perioder vinne på å øke tempoet noe. Kim Haugen bruser i denne rollen og virkelig boltrer seg i utformingen. Morsomt er det å gjøre nybekjentskap med Toralv Maurstad som den forelskete eldre presten hvor han leverer et stykke finstemt og underfundig kammerspill.
Det er tydelig at ensemblet har hatt glede av å arbeide frem denne forestillingen. De formidler et engasjement og spilleglede som umiddelbart når publikum.
