Det Norske Teatret 19.11.2002
Ola E. Bø og Daniel Bohr: Musical Musikal – Frå Ivar Aasen til Tom Waits
Sigve Bøe, Heidi Gjermundsen, Mia Gundersen, Paul-Ottar Haga, Unn Vibeke Hol, Paul Åge Johannessen, Ingrid Jørgensen, Lasse Kolsrud, Lasse Kolstad, Magne Lindholm, Henriette Myhre, Tone Ringen, Trond Teigen.
regi: Daniel Bohr
Det Norske Teatret har helt siden åpningen satset på variert uttrykk både som sang- og musikkteater og med seriøs dramatikk. Innen musikkteater har de produsert en rekke forestillinger selv i tillegg til importerte kjente musicals fra USA og Storbritannia til publikums begeistring.
Teateret ønsker også å markere det mangeårige samarbeidet med Egil Monn-Iversen som har vært førende innen tilrettelegging og komponering av en stor del av dette stoffet de siste 40 årene.
Denne forestillingen har over femti sanger fra en rekke musikaler helt fra starten. Men det blir for mye frontalt sang, uten at skuespeillerne får nok å spille på.
De som så Spelemann på taket med Lasse Kolstad på det gamle teatret i Stortingsgaten får her flere markante sanger med Lasse Kolstads uforlignelige bass som også ga oss et par sanger fra Zorba, akkompagnert på bouzouki av Lakis Karnezis. Sangen fungerer men det dansemessige blir tamt. Dette kunne blitt en spenstig scene med heftig gresk dans.
Så følger dykk ned i kjente stykker hvor uttrykket er varierende. Endel scener og sanger står gnistrende sterkt som nummeret fra Bør Børson hvor sangerne er mer bevegelige og til stede i sin utførelse. Det samme ser vi med tekster av Prøyssen og Evert Taube hvor orkesteret demper seg og sangerne formidler følelser, humor og varme. Sterkest var kanskje noen av sekvensene fra Tolvskillingsoperaen hvor dramaet og alvoret ble formidlet med nerve.
Dette er et løft av en forestilling. Begge aktene er på drøye en time og det blir for langt. Spesielt første del har flere sanger som er lite fengende og flere tekster bærer også preg av flat norsk oversettelse til tross for at nynorsk kan være et så lyrisk språk. Andre akt fungerte bedre. Flere av numrene hadde mere tyngde.
De 13 sangerne, 6 kvinner og 7 menn, har gjennomgående kraftige stemmer og det blir i perioder for mye slik at fremføringen overskygger intensjonen. Orkesteret spiller endel sekvenser altfor høyt og i noen numre er tempoet så hurtig at tekst og innhold blir delvis borte. Jeg får et inntrykk av at regiansvarlig Daniel Bohr ikke har vært følsom nok i forhold til hvilke sangere som skal formidle hvilke tekster. Det er tydelig at enkelte er sin karakterer mens andre står på siden.
En del sekvenser hvor sangerne danner par har de regimessig fått et altfor snevert uttrykksfelt. Her er det mange muligheter som ikke blir benyttet til å underbygge og formidle et stoff. Hva kunne for eksempel ikke noen dansere ha betydd i flere av disse sekvensene!
Omtalen er basert på forestillingen 19.11.
