Urpremiere Nationaltheatret 17.11.2001
Jon Fosse: Dødsvariasjoner
Trond Espen Seim, Andrine Sæther, Cecilie Mosli, Frøydis Armand , Svein Scharffenberg, Bjørn Skagestad
regi: Terje Mærli
Igjen tar Jon Fosse tak i det tragiske – det altoverskyggende ødeleggende selvmordet. Vi møter foreldrene i Frøydis Armands og Svein Scharffenbergs personifiseringer. Hun har nettopp gitt ham beskjed om at deres eneste datter har druknet seg. De har ikke hatt kontakt på mange år etter samlivsbrudd i datterens barneår.
Dette er et rystende møte hvor det både kommer frem at han klarer ikke å se henne samtidig som de i sekvenser går tilbake i tid og snakker om seg selv og datterens oppvekst. I disse sekvensene trer Andrine Sæther og Trond Espen Seim inn og spiller foreldreparet som unge, hun som gravid. Her brytes den tunge stemningen med både humor, varme og livsmot til tross for en underliggende bekymring.
Dette fungerer i hovedsak godt hvor man har en nærhet i tilstedeværelse mellom det som skjer i nåtid og tilbakeblikkene. Dette er finstemt gjort. Cecilie Mosli spiller datteren og tar oss inn i dette barnet og den unge jentas oppvekst med det kompliserte forholdet til begge foreldrene som sier at de er glad i henne og vil henne vel, men har en tilbaketrukket avstand i sin tilnærming som blir en dobbelthet og avvisning. Hun er en jente som søker ensomhet og har ingen kontakt med venner og klassekamerater, leser mye, har ingen kontakt med klassekamerater og har ingen venner.
Dette formidler hun med stor innlevelse og dybde som gjør at det sitter som slag i mellomgulvet.
Scenografien består av stålelementer med glassvinduer og alle skuespillerne er på scenen hele tiden, og når de ikke er aktive har de en mer tilbaketrukket posisjon som gir speilvirkninger. Dette styrker og gir fine assosiasjoner til en tilstedeværelse som ikke nåes.
Som alle Fosses tekster er dette krevende og repeterende, noe som i enkelte sekvenser fungerer sterkt og manende, i andre hvor enkelte av skuespillerne ikke får dette til å fungere blir det longører. Bjørn Skagestad som vennen har flertydige og kompliserte møter med datteren hvor Frøydis Armand står i bakgrunnen og advarer. Virkningsfullt og sterkt spill med flere undertoner mellom Skagestad og Mosli.
Stykkets tittel Dødsvariasjonr tar nettopp tak i den konkrete død, men også døde følelser og relasjoner, samtidig som Fosse gir stemme til den unge jentas betraktninger etter døden. Via dobbeltheten i rollebemanningen kroppsliggjøres minner og fortid som tydeliggjøres med nåtid på en sterk måte.
