De 49. Festspillene i Bergen står i kjærlighetens tegn, ifølge arrangørene, ikke minst kjærligheten til musikken. I ettertid vil mange kanskje si at årets festspill sto i vitalitetens tegn.
Festspilldirektør Bergljót Jónsdóttir har allerede høstet mange rosende ord for fornyelse og overraskende nye takter i årets rikholdige program. Hun bør også få ros for å trekke frem nye og unge musikere som ikke minst er med på å gi ny vitalitet til årets festspill.
Blant de 115 arrangementene som startet 23. mai og går frem til 3. juni, er det mangfoldige muligheter for publikum til å bli kjent med unge og svært spennende musikere. Også når det gjelder festivalens aldersmessig desidert eldste ensemble – den amerikanske pensjonistgruppen young@heart – er det ensemblets boblende vitalitet som har tatt innersvingen på publikum og kritikere.
Kulturspeilet skulle gjerne vært i Bergen under hele festspillperioden, for her er det mye spennende man gjerne skulle fått med seg. Nederlands Dans Theater 1. og 2. juni med bl.a. den legendariske seniordanserinnen Sabine Kupfenberg i balletter av Jiri Kylian bør trekke et stort publikum, ikke minst etter at Den Norske Nasjonalballett de siste sesonger har gjort nye publikumsgrupper kjent med denne berømte koreografen. Leif Ove Andsnes står på programmet den 2. juni og Barbara Bonney den 30. mai, for å nevne et par høydepunkter senere i festspillene.
En festspill-langhelg gir allikevel fler opplevelser enn man egentlig klarer å fordøye der og da. For Kulturspeilets vedkommende åpnet helgen sterkt med kammerkonsert i salen på Troldhaugen i strålende vårvær på formiddagen fredag 25. mai. På podiet fiolinisten Øyvind Bjorå (27) og Sveinung Bjelland (31) på klaver, førstnevnete debutant i Bergen-festspillsammenheng, Bjelland med flere festspill bak seg.
At det sto ungdomsverk på programmet av såvel Edvard Grieg, Olivier Messiaen som Maurice Ravel var som det skulle være. Bredde og igjen; vitalitet. Lekent og varsomt, med innlevelse og følsomhet fremførtes Griegs Fiolinsonate nr. 2 i G-dur, et verk den unge Grieg skrev rett etter sitt bryllup med Nina. Spranget via Messiaens Theme et variations (skrevet av 22-årige Messiaen samme år som han ble organist i Treenighetskirken i Paris), og via Griegs slåtter (klaver) til Maurice Ravels Sonate posthume (også komponert som 22-åring) var en vakker musikalsk reise.
Med det frydefulle sluttløpet som Ravels spreke Tzigane utgjorde, satt konserten som den skulle, og både Bjelland og folkedraktkledde Bjorå kunne smile lykkelige mot et storfornøyd publikum. Applausen tiltredes, vi gratulerer, det skal bli spennende og følge dem videre!
Kveldens teaterforestilling Amadeus på Den Nationale Scene bød på mer ungdommelig kreativitet. Dette teaterstykket av forfatteren Peter Schaffer har gått i mange år i England og USA, og storfilmen Amadeus fra 1984 av Milos Forman bygger på dette skuespillet.
I teaterversjonen er den unge komponistens siste leveår enda en smule svartere enn i filmen. Forestillingen står bra, selv med utstyrsfilmen friskt i minnet. Regien var stram og fin, scenografien svært vellykket, den velkjente handlingen fløt bra og ble ikke kjedelig selv om forestillingen varte nærmere tre timer.
Vi snufset og lo med den unge Wolfie i Anders Dales skikkelse; – genial, hyperaktiv og totalt blottet for sosial tilpasning til Wiener-etikettens strenge krav. Han gjorde Mozarts skjebne levende og troverdig – slik kunne tilværelsen godt ha artet seg for et musikalsk vidunder som like fullt går arbeidsledig fordi han er en sosial katastrofe. Per Frisch gestaltet den hevngjerrige Salieri tidvis gripende, speielt i hans bitreste tilbakeblikk. Men mye av tiden fungerte det ikke helt, særlig hans tilårskomne Salieri i rullestol ble noe for pompøst livskraftig og deklamerende til at vi helt kunne tro på ham.
Med i Festspillprogrammet var også Rikskonsertenes gratiskonsert lørdag 26. mai kl. 14.00 i Logen, der de fire solistene Gunilla Süssmann (23), Erik Raude (28), Håvard Stensvold (29) og vinneren Ernst Simon Glaser (26) konkurrerte om prisen Årets Unge Solist 2002 med stor allsidighet i programmet (se egen sak). – Tenk at det går an å bare dette inn slik på en gratiskonsert midt på ettermiddagen, hørte vi fornøyde publikummere kommentere. Publikum i den fullstappede Logen denne ettermiddagen var forøvrig en herlig blanding av entusiastiske supportergrupper, presse og jury, og applausen var til tider som på en fotballkamp.
Dette var heller ikke den eneste gratiskonserten under festspillene, også i Grieghallen holdes stikk-innom-konserter i regi av Griegakademiet flere ganger daglig på dagtid helt frem til 2. juni.
Mer disiplinert var det i Grieghallen samme kveld under Det Norske Kammerorkesters konsert der kunstneriske leder Terje Tønnesen – som nå er alene i sjefsstolen etter at Iona Brown har sluttet – delvis var dirigerende og delvis spillende. Dette var den første av en serie på fem konserter med vidt forskjellig program som årets festspillmusikere skal holde frem til 31. mai, da de som avslutning har lovet publikum en helt spesiell fremføring av Vivaldis Årstidene i Teatergarasjen.
Å skape spennvidde i programmet ved å hoppe zikzak i epokene er en tanke flere tydeligvis har tenkt denne festivalen. DNKs åpning med en pyntelig fortolkning av Mozarts 29. symfoni ble nesten et apropos til teaterforestillingen Amadeus foregående kveld (om hvordan Mozarts liv kanskje kan ha artet seg) idet den minnet om at tolkning er tolkning. Man vil aldri slutte å undre seg over mysteriet Mozart og hvordan hans musikk må ha fortonet seg i hans egen fremførelse…
Første kvantesprang fra 1700-tallsmusikk gikk til 1900-talls Benjamin Britten med Randi Stenes fjellbekk-klare mezzosopran i den dramatiske kantaten Phaedra. Som vanlig presenterte Randi Stene en gjennomprofesjonell fremføresle, og med dette orkesteret bestående av håndplukkede solister var innslaget et av festivalens høydepunikter. Hopp igjen til den muntre rokokkoen og en morsom suite fra den eksotiske operaballetten Les Indes Galantes av Jean Philippe Rameau, fremført første gang i operaen i Paris i 1735.
Men det var det tidlige, senromantiske verk av Arnold Schönberg Verklärte Nacht som ble kveldens store opplevelse og ble med ut i vårkvelden etterpå – like gripende fremført i de stemningsfulle og følelsesvare partiene som i de eksplosivt ekspressive. Dette ble et verk som satte seg fast i kroppen og i følelsesminnet og inspirerer til nærmere bekjentskap med tidlig musikk av den komponist vi mest kjenner som tolvtonemusikkens far.
Søndag ble det endelig tid til Festspillenes billedkunstutstillinger. Med det omfattende festivalprogrammet blir det nesten for knapp tid til uforpliktende slentreturer og avslappende restaurantbesøk. Selv etter mangfoldige besøk i årenes løp er Bergen en svært hyggelig by å være turist i (selv om været etterhvert ble velkjent bergensk vått og vi gremmet oss over fisketorgets frosne reker og østenproduserte hermetikk.)
Bergenspressen har etterlyst kunstviternes kritikkerer av Festspillutstillingen til installasjonskunstneren Per Barclay. For en menig publikummer er kontrasten mellom klassiske ballettdansere i vakre positurer på fotografier i kjempeformat og en motorsag som har gått berserk (på video), i hvert fall ikke vanskelig å få øye på. Her står menneskelig estetikk, kontemplasjon, konsentrasjon og perfeksjon i grell kontrast til brutalitet og ukontrollert ødeleggelse. Budskapet er kanskje heller overtydelig. Barclays spesielle form for gulvbelegg i sal 4 var denne gang en slags gjennomsiktig væske – bare vann? – ispedd vannlilje-lignende øyer av blått fargestoff (klosettrens, leser vi) og ga fornemmelser av sviktende underlag eller å tråkke ut i noe man ikke vet hva er…
Til utstillingen Naturvisjoner i Bergens Kunstmuseum utlånt fra Petit Palais i Paris bør man sette av tid. Dette er en rent estetisk opplevesle av vakre inntrykk og et førsteklasses utvalg av bilder. Utstillingen, som først har vært på Island denne våren, skal videre til alle Nordisk Råds medlemsland og er en gjenytelse etter at Petit Palais lånte bilder til utstillingen Nordens Lys i 1987.
Utstillingen består av 74 mesterverk av mange av kunsthistoriens mest betydelige kunstnere som Paul Cezanne, Claude Monet, Camille Pissarro, Alfred Sisley og Gustave Courbet. Utstillingens tema er som tittelen indikerer å male naturen, og den eldste gruppen malerier er fra midten av 1600-tallet, utført av hollandske og franske landskapsmalere. Utstillingen viser også hvordan mange av disse mestrene i sin tid må ha vært inspirasjonskilder for våre norske nasjonalromantikere, og norske Frits Thaulow inngår også med et Lillehammer-maleri fra 1906. Utstillingen vises helt til slutten av august, så man har hele sommeren til å få den med seg.
For Kulturspeilet avsluttes festspillhelgen med kinesisk opera. La det med det samme være sagt at det er lite fair å sammenligne denne kunstformen med det vi forbinder med opera. Så nær som applausregien hadde den ingen ting felles med vestlig opera. Deriomot hadde forestillingen karakter av syngespill med tema folkeeventyr i en form vi nå til dags forbinder med barneforestillinger, men med en handling rundt tema klasseskille, utnyttelse og svik.
Handlingen dreier seg om en ung, ressurssterk mann som benytter seg av en ung, fattig kvinne i en situasjon der han er i en midlertidig krise, men som senere ikke vil vedkjenne seg henne når han har nådd en høyere stilling i samfunnet.
Rammen rundt forestillingen var den 800 år gamle Håkonshallen, like gammel som denne kinesiske operan selv er. Det opphøyede scenegulvet var rammet inn av sekkestrie. Det fantes ingen kulisser, bortsett fra syv røde, kinesiske lykter som hang ned fra en enkel baldakin over scenen. Forestillingen startet ved at en smilende, eldre kineser med flette og langt skjegg gikk over scenen og slo på en gong-gong. Etter ham kom en beskjeden ung pike som spilte på et strengeinstrument. Hun fikk etterhvert selskap av to musikere med primitive blåseinstrumenter og tre med slaginstrumenter. Tilsammen utgjorde disse orkesteret, som tok plass i bakkant av scenen.
I tur og orden fulgte aktørene, som både ga sceneanvisninger og vekslet på forteller- og aktør-roller ved at de introduserte seg selv, sin posisjon i samfunnet og handlingen. Syngespillet inneholdt ingen arier slik vi kjenner dem, det var heller en blanding av resitativ og skuespill med innslag av dans, gjøgling og ablegøyer, og gjennomgående frontalt mot publikum.
Forestillingens hovedinntrykk var en folkloristisk, eksotisk og historisk opplevelse, et fargerikt innslag i festspillenes omfattende program, men som man kanskje trengte mer inngående kjennskap til kinesisk historie og kultur for å ha dypere utbytte av. Bortsett fra temaet kjærlighet, var det forholdsvis langt unna sporet for resten av festspillprogrammet.
De 49. Festspillene i Bergen fortsetter frem til 3. juni. Fullstendig program finner man på deres webside www.fib.no. En del konserter blir også overført på NRK radio P2.
P.S. Idet festivalinntrykkene er på vei til hjemmeredaksjonen faller øynene på forsiden av mandagens BT der festivaldirektøren raser over publiums hosting og harking på forestillingene. Tiltredes!
Det Norske Kammerorkesters konsert lørdag i Grieghallen var katastrofal i så måte, og aller verst på de vareste partiene, selvsagt. Og her var det opptak! Enhver festivaldeltager må ha de tre P-er klart for seg: penger, pastiller og pilletter. For å supplere Bellas praktiske anti-nyseråd, så er det aller mest effektivt å trykke oppover under nesen for å unngå nysing. Og til slutt: mobiltelefonene. Vi har hørt om en ung mann som til slutt knuste mobiltelefonen sin under en konsert.
Tross innledende refleksjoner rundt ungdom og fornyelse er de gamle eldst av og til. Ingen slår Wenche Foss under en forestilling på Nationaltheaterets hovedscene: SKAL DU TA DEN, ELLER?
Ha et fortsatt godt festspill!
