Premiere Det Norske Teatret 26.4.2001
Biljana Srbljanovic: c
Erland Bakker (Kica Jovic), Øyvind Gran (Mica Jovic), Ingrid Jørgensen (Alena), Kirsti Stubø (Sanja), Jon Eivind Gullord (Milos), Andrea Bræin Hovig (Kaca), Ole Johan Skjelbred-Knudsen (Dule), Lasse Kolsrud (Jovan), Iren Reppen (Mara), Bjørnar Teigen (Daca), Anastasia Larvoll (Ana Simovic)
regi: Lars Erik Holter
Nå har de klart igjen!
Det går på livet løs på prøvesalen på Det Norske Teatret. Det spilles med en driv, intensitet, sårhet og råskap så det sitter som knyttneveslag i maven.
Forestillingen består av tre deler. Alle foregår nyttårsaften, henholdsvis i Praha, Sydney og Los Angeles. Personene er utvandrere og flyktninger fra Jugoslavia.
I første del møter vi brødrene Kica og Mica som spilles av Erland Bakker og Øyvind Gran som livnærer seg som spanske latin-amerika ske dansere. De flyktet da den yngste, Mica, skulle ut i krigen på Balkan. Brødrene kjemper med sterke følelser mot hjemlengsel og mistrivsel langt fra familie og venner.
Spesielt Mica – Øyvind Gran – som forlot en kjæreste, er i ferd med å gå i oppløsing. Dramatikken tetner til. Samspillet mellom Erland Bakker og Øyvind Gran er både nært, desperat og med en underbygget fortvilelse, uttrykk som begge behersker til fulle.
I neste del i Sydney: Kirsti Stubø som Sanja og Milos, Jon Eivind Gullord. De er nybakte foreldre som prøver fortvilet å skape seg et nytt liv i et fremmed miljø. Kirsti Stubø spiller denne kvinnen, som er i ferd med å miste forstanden i sin depresjon, med en sårbarhet og høyspent nerve som gjør vondt å oppleve. Samspillet med Jon Eivind Gullord har en nyansert uttrykksfullhet som griper. Han prøver stadig å dempe og trøste henne, gitt et uttrykk som vi tror på.
Inn i deres forholdskrise kommer gjestene Kaca, Andrea Bræin Hovig, og Dule, Ole Johan Skjelbred-Knudsen, et par de ikke ville omgås hjemme på grunn av klassemotsetninger. Via heftige krangler og konfrontasjoner utvikles kvelden. De har kommet seg vekk fra krigen i hjemlandet, men det er krig i deres sinn.
Andrea Bræin Hovig og Ole Johan Skjelbred-Knudsen krangler så det griner, sarkasmer og utfall hagler og dette fungerer på grunn av heftighet og temperament. Vel blir noe av teksten borte på grunn av det store scenerommet men dette er bagateller.
Avslutningsvis Los Angeles: Lasse Kolsrud som røyker gress i dialog med seg selv. Han møter Mara, Iren Reppen. De begynner å snakke og finner ut at de begge er fra Beograd.
Han har vært i Los Angeles i åtte år på bakgrunn av den voldelige nasjonalismen i hjemlandet. Hun har vunnet et green card. De nærmer seg hverandre i en fin litt keitete humoristisk lekende stemning med underliggende alvor.
Så braker desperadoen Daca (Bjørnar Teigen) inn. Vi får i miniformat den uhyggelige kampen i Jugoslavia. Galskapen satt på spissen og tydeliggjort og formidlet på grusomste vis av disse tre eminente aktører, spesielt Bjørnar Teigen spiller så en fryser på ryggen.
Dramatikeren Biljana Srbljanovic (1970) er fra Beograd. Stykket hadde urpremiere i 1997 i Beograd og ble godt mottatt. Det har siden blitt oversatt til flere språk og er blitt spilt rundt i ledende byer i Europa. Hun har også skrevet andre dramatiske verk og underviser som lærer ved Akademiet for Dramatisk Kunst i Beograd.
Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Teaterhøgskolen, Statens håndtverks og kunstindustriskole og Det Norske Teatret hvor Lars Erik Holter har denne oppsetningen som sin diplomoppgave på regilinjen på og Bård Lie Thorbjørnsen som hovedfag med sine scenografi, funksjonelt men kjølig. Det er interessant med et slikt samarbeidsprosjekt.
Det er tydelig at Lars Erik Holter evner å frembringe nyansert spill og utrykk som spenner fra innstengt dyp fortvilelse til det mest utagerende i samarbeid med skuespillerne. Det er fint avstemt og sitter nøyaktig der det skal.
