Urpremiere, 18. 1. 2012 Oslo Nye Teater Trikkestallen. Anmeldelse er skrevet etter forestillingen 19. 1. 2012.
Dumme deig og pølsevev – Kasperteater for barn fra 3 år – tekst av Paulette Møller, oversatt av Suzanne Paalgard.
Med: Knut Wiulsrød, Suzanne Paalgard, Per Skjølsvik. Regi: Catrine Telle/Marianne Edvardsen.
Dukkemaker: Torill Næsheim. Musikk og sangtekster: Hans Rønningen. Scenografi: Hans Fosby.
På Trikkestallens scenegulv inviteres til en liten forestilling i tradisjonell kasperteaterstil med hånddukker.
I starten møter vi Herr Per, en fortellerfigur som gir sitt unge publikum litt forsiktig informasjon om kasperteater som en århundregammel tradisjon.
Forestillingen tilføyes en levende lydkulisse med diverse instrumenter mens to korte historier blir fortalt fra det lille, tradisjonelle dukketeatervinduet.
Denne dukketeaterformen har røtter helt tilbake til tiden med commedia dell’arte og lignende former som utviklet seg parallelt i Europa helt til Kasperteater på 1900-tallets Tyskland eller Punch & Judy-show i England. Kasper finner vi feks i Danmark som Mester Jackel, Guignol i Frankrike, Mr. Punch i England og først Hans Wurst, men senere Kasper i Tyskland. Kasperteater ble oftest spilt på vandrescener på torget og var rettet mot hjertene til «lavsjiktfolket», hovedsakelig voksne. Kasper ser man i nyere tid mer humørfull, noe enfoldig, men ikke like brutal som før.
Men på Trikkestallen vises altså Kasper tilrettelagt for barn, en komisk og clown’sk figur. Han har en kone som i motsetning til ham eier fornuft og selvsagt kvinnelist. De krangler, denger, skriker – og forsones med kyss og søte ord gjennom historien.
En bolledeig skal settes. Kjønnsrollene er byttet ut. «Kone» stikker ut for å gjøre mannsarbeid, og Kasper skal sette en bolledeig. Det er da morroa begynner. En katt havner helt i bakebollen, høna er gal, deigen eser og kveler nesten Kasper. Det glir over til neste historie med den sultne Kasper, pølsemannen og bikkja som stjeler alle pølser. Det blir mye slapstick, noe som er helt greit som underholdning også for barn.
Men Kasperfiguren kunne ha blitt tilføyd flere fasetter. Barna vil nok gjerne være på lag med Kasper, men når denne figuren kun ganske ensformet denger løs på sine motstandere, blir humoren i det enkleste laget. Situasjonskomikken er tilstede når skuespilleren tar seg tid til å la Kasper reagere, når det verbale tar en pause og dukkens bevegelse og timingen gjør at det oppstår noe komisk.
Ofte er dialogene mellom Kasper og kona eller Kasper og pølsemannen for masete, poengene blir borte i stemmekrøllet.
Jeg observerte både noen barn som lo og noen som ble litt borte underveis.
Kasperteater har overlevd som figurteaterform, og det er fint at barna møter disse karakterene i en slik dukketeaterforestilling. Men jeg sitter igjen med spørsmålet om hva ville man egentlig fortelle til barn? Sikter man mot kjapp underholdnig med slapstick som skal lokke fram barns latter, kan man nok delvis oppnå det. Men barn kan tilbys bedre historier de kan gjenkjenne seg i, gjerne med en enkel fyr som Kasper som formidler.
