Premiere Den Norske Opera & Ballett 1.9.2011 SEPTEMBERDANS 2011 – Welcome Home, Koreografi: Ina Christel Johannessen, 5 for Silver, Koreografi: Douglas Lee, Souls’ Complexion, Koreografi: Andreas Heise, Nasjonalballetten
Tre nye koreografier åpner høstsesongen for Nasjonalballetten. Dette er jo et konsept vi i utgangspunktet liker, hvor tre totalt forskjellige uttrykksformer får lov til å pirre sansene. Dessverre opplever vi oftere og oftere at kvaliteten ikke er god nok, og det preger årets utgave av Septemberdans på Scene 2. I over halvannen time er vi vitne til koreografier som føles uferdige. Å skape en ballett er en meget krevende håndverksoppgave, og det virker som om kvantitet er viktigere enn kvalitet. Typisk ser man dette ved at koreografier som varer i en halv time, burde vært slanket til det halve. Men vi fikk da en godbit også i år, men den var spart til slutt.
«Souls’ complexion» åpnet kvelden hvor husets egen Andreas Heisehar skapt en koreografi vi mest vil huske for Rachmaninovs musikk. Yolanda Correa, Ingrid Lorentzen og Stine Østvold danser ut sine pirrende lengsler i flagrende gevanter med et trillende bord som rekvisitt. Banalt er mitt umiddelbare uttrykk, men midtveis slår det gnister når den eneste hanen i kurven (Yoel Carreño) har forlatt scenen. De fem gode minuttene veier dessverre ikke tungt nok når status skal gjøres opp. Det blir for lettvint, og Stine Sjøgren sine kostymer fremhever ikke dansen. Det er svakt.
Det blir heldigvis bedre i Ina Christel Johannessen sin «Welcome home.» Jeg liker koreografens evne til å leke og være ustrukturert. Det er Christel Johannessen sitt solide varemerke. Denne gangen er det danserne som ikke klarer å følge opp koreografiens lekenhet. Alvoret tar for mye over, og danserne klarer ikke å utnytte de individuelle partier som burde gitt større utslag. Derfor blir også det knuste glasset en banalitet, som ikke får den effekt vi hadde ønsket. Det blir sårt, men river ikke.
Heldigvis var både Ina Christel Johannessen og Andreas Heisetilstede i salen på fredag, forhåpentligvis med notatbøkene i fanget. Douglas Lee sin koreografi «5 for silver» er en utsøkt studie i estetikk og sensualitet. Sammen med Stine Sjøgren sine fantastiske kostymer, Frank Henne sitt omfavnende lydbilde, samt Paul Vidar Sævarang sitt spektakulære lysdesign, blir dette en koreografi som går over i historiebøkene som et av årets høydepunkt. Maiko Nishino stråler nok en gang med sitt presise trinn og sitt fabelaktige ansikt. Det gjør i all høyeste grad også Leyna Magbutay som kanskje imponerer meg enda mer enn Nishino denne gangen. Det er mykt og lekent, men med et svart alvor. Det liker vi.
