Premiere Oslo Nye Teater 5.10.2001
Pierre Schaffer: Amadeus
Samproduksjon med Trøndelag Teater
Terje Strømdahl (Salieri), Trond Fausa Aurvåg (Mozart), Trine Svensen (Constanze Mozart), Geir Børresen (Keiser Josef II), Sigmund Sæverud (Grev Johann Killian von Strack), Kyrre Haugen Bakke (Operadirektør Grev Franz Orsini-Rosewnberg), Gard Øyen (Baron Gottfried van Swieten)
regi: Carl Jørgen Kiønig
Fredag hadde Oslo Nye Teater premiere på Peter Schaffers legendariske skuespill AMADEUS, som bygger på en av de mange mytene rundt komponisten Wolfgang Amadeus Mozart’s så alt for tidlige død.
Skuespillet har gått i mange år ikke minst i England og USA, men nådde en hel verden gjennom Milos Forman’s storfilm fra 1984 bygget over dette skuespillet.
Produksjonen vi her ser i Carl Jørgen Kiønig’s regi og Pekka Ojamaa’s scenografi er et samarbeid mellom Trøndelag Teater og Oslo Nye Teater og hadde Norgespremiere i Trondheim i mars i år, til publikums og kritikernes fulle applaus. På Oslo Nye er scenografien tilpasset en mindre teaterscene enn på Trøndelag Teater. En annen produksjon av dette skuespillet sto også på plakaten i Bergen under festspillene i år.
De som besøker Oslo Nye Teater med storfilmen friskt i minnet, vil møte et tettere og svartere drama enn man husker fra filmversjonen. Samtidig er scenografien preget av tidløse, burleske fantasi-kostymer i motsetning til såvel den tidsriktige utstyrsfilmen som forestillingen på Den Nationale Scene.
Terje Strømdal er ikke mindre enn en glitrende Salieri. Så bitter som et stivnakket sinn kan bli når hele ens gudebilde sprekker, når Gud er urettferdig, når livets mening blir uforståelig, og sjalusi og hevn får overta Guds plass. Terje Strømdal er en svært karismatisk skuespiller som har mye å spille på i rollen, og overbeviser både som sjalu, middelaldrende hoffkomponist såvel som den aldrende, bitre og resignerte Salieri – middelmådigheten in persona. Hans Salieri er knallsterk, men på denne måten dominerer han også forestilligen slik at tyngdepunktet forskyves – forestillingen kunne her like gjerne hete SALIERI som AMADEUS. Til tider kunne forøvrig tempoet i monologene bli litt høyt.
Debutanten Trond Fausa Aurvåg’s tolkning av Wolfgang Amadeus Mozart står på egne ben og imponerer. Aurvågs tolkning har karakter av et opposisjonelt, forvokst vidunderbarn som ikke har brydd seg om sin egen oppdragelse. Hans Amadeus er mer rampete enn gal, alt for distré og engasjert i sin livsgjerning til å være salongfähig, ikke så uhåndterlig og ukontrollert som vi kjenner ham fra Tom Hulce’s berømte filmfigur. Hans latter er riktignok hysterisk, men logisk i forhold til situasjonene. Milos Forman’s filmtolkning bygger antakelig på teorien om at Mozart led av sykdommen Thorets syndrom og ikke hadde kontroll over sine verbale utbrudd, men hos Aurvågs Amadeus er denne sykeligheten mindre fremtredende. Når Amadeus her blir gal, blir han gal på grunn av omstendighetene han presses inn i, og da leverer Aurvåg til gjengjeld en svært sterk prestasjon. Kanskje for sterk. Amadeus drives inn i døden gjennom et totalt, mentalt sammenbrudd, i motsetning til kombinasjonen av overanstrengelse, angst og sykdom.
På denne måten kommer forestillingen på Oslo Nye Teater muligens nærmere dagens unge publikum. Det blir enklere å identifisere seg med Amadeus som en ung, kreativ og selvopptatt person som maktapparatet saboterer til undergang.
Helt i tråd med Aurvågs Amadeus er Trine Svendsen’s Constanze sjarmerende troverdig og velspilt. Geir Børresens karikerende utgave av den velvillig kulturinteresserte, men ikke helt intellektuelle Keiser Josef II gir et forfriskende pluss til forestillingen, og vil glede alle som ikke fikset “voksfiguren” i filmen. Vinticello I og II – Mathias Calmeyer og Nicolai Cleve Broch – gir med sine cabaret-pregede gags fart og kulør i grell kontrast til stykkets alvor der de dramatiske monologene muligens kunne blitt litt lange.
Mozarts musikk har derimot fått en ganske liten birolle – og de som gleder seg til utdragene fra operaene eller Requiem får heller investere i det store utvalget av CD-innspillinger.
