Det Norske Teatret Scene 2 7.9.2002
Aleksandr Vampilov: Andejakt
Ole Johan Skjelbred-Knudsen, Andrea Bræin Hovig, Anders Baasmo Christiansen, Joachim Rafaelsen, Jan Grønli, Ane Dahl Torp, Ellen Birgitte Johannessen, Heidi Gjermundsen, Morten Espeland
regi: Tyra Tønnesen
Den russiske forfatteren og dramatikeren Aleksander Vampilov døde i 1971 trettifire år gammel. Han begynte å skrive allerede som ung men hadde problemer med sensuren og hva som var ønsket av Sovjertregimet at forfattere skulle skrive. Verkene hans ble først satt opp på 60-tallet. Han har tidligere vært spilt i Radioteatret og Fjernsynsteatret på 70-tallet. Ellers er ikke arbeidene hans oversatt til norsk.
Han var meget opptatt av Tsjekovs og Gogols stykker men ønsket selv å fokusere på den hverdagslige humor og den underliggende vemod og tristesse. Andejakt blir således typisk.
Hovedpersonen Zilov, en ung mann – Ole Johan Skjelbred-Knudsen – oppholder seg i et nedslitt husvære og bakser med drømmen om andejakten sammen med kompisene. Paralellt har vi samlivet med hustruen Galina – Andrea Bræin Hovig – som han bedrar etter noter med Vera – Ellen Birgitte Johannessen.
Venner og kolleger skal samles til innvielsesfest da ekteparet nettopp har fått egen leilighet og skal flytte fra familien. Elskerinnen vil gjerne være med, men der setter Zilov grensen. Da hans sjef viser interesse for henne kan han lure henne inn som hans venninne. Det blir et lystig og særdeles vodkavått lag med diverse partnerbytter og flørt. Oppi dette prøver Zilov ikke å bli avslørt.
Denne scenen er karakteristisk for temaet i stykket som berører hverdagsmenneskets kav i jobb og familieliv, mellom sammenkonster og arbeid. Vi følger Zilov og kretsen i en type paralellføring av tilbakblikk og nåtidige situasjoner. En del av disse scenene er gjort med stor oppfinnsomhet, spontanitet og ablegøyer hvor man som tilskuer sitter og applaudere og nyter teater, teater, teater. Det benyttes ulike uttrykksmåter fra det lett absurdistiske til det mer grovt komiske.
Skuespillerprestasjonene er noe ujevne. Enkelte scener står sterkt, andre blir for lange og uttværete uten at den nødvendige nerve er til stede. Zilovs personlige tragedie etter at han må forholde seg til konsekvensene av sitt utsvevende liv, blir ikke en bærende kraft og blir litt borte.
Personlig tror jeg dette hadde vokst på å bli strammet inn og bygget videre på det mer outrerte som de behersker godt. Da skuespillerne snakker ulike dialekter noe som i perioder gjør at det er vanskelig å forstå hva de sier, tar dette bort endel av spensten i dramaet.
Kammerspillet blir dessverre i perioder heller ikke hørbart. Jeg får et inntrykk av at her er en instruktør med mange ideer som går sterkt ut men ikke helt greier å samle trådene mot slutten.
