Det Norske Teatret 23.4.2002
Loe / Eggum / Aune: Antons villfaring
Monica Hjelle, Heidi Gjermundsen, Iren Reppen, Erland Bakker, Svein Erik Brodal, Bjarte Helmeland, Sverre Solberg, Jonas Digerud, Torunn Robstad og Rikke Schillinger
Nå har dristige Det Norske Teatret igjen startet et nytt prosjekt som denne gangen skal gå over flere år og produsere nye norske musicals og musikkteaterstykker beregnet for både barn og voksne. Første par ute er de folkekjære kunstnerne forfatteren Erlend Loe og visekunstneren Jan Eggum som har vært aktiv siden 70-tallet.
Eggum leverte ca. femti låter hvor man har valgt ut 18 som danner basisen for denne forestillingen. Dette stoffet fikk Erlend Loe og skulle gi en historie og tekstramme. Så ble instruktøren Marit Moum Aune satt på saken. Sammen med musikere og skuespillere har de prøvet og feilet og arbeidet frem denne forestillingen.
Stykkets tittel viser til en sykdomsbetegnelse hvor en person som er totalt blind nekter å innse dette og lever i sin egen verden med sitt ‘syn’. Stykkets hovedperson Anton – Svein Erik Brodal – er nylig innlagt på sykehus med et nytt slagtilfelle og forestillingen er bygget opp som en søken og klargjøring i hans ulike spredte minner og fantasier.
Forestillingen åpner med en frisk Ein plass i sola hvor skuespillere og dansere setter temperaturen. Koreografien er kvikk, opppfinnsom, snublende og sprelsk. Så følger sykehusscenen med Brodal, Iren Reppen som spiller hans datter og Sverre Solberg som legen. En bisarr situasjon oppstår hvor man drøfter hva får Anton nå med seg?
Erlend Bakker spiller den unge Anton i en del etterpåfølgende scener som følger i en rekke skisser med et tilbakeskuende liv.
Det er blitt en ujevn forestilling, En del av disse situasjonen er morsomme, friske, frekke og turnerer poenger med nyansert humor. Andre er mere såre og vemodige hvor Bjarte Helmeland som sønnen Steinar formidler dette på en uvanlig gripende, dempet og nyansert måte.
Heidi Gjermundsen gjør en fresende ungjente med bravur. Andre episoder blir tunge og tekstene banale. Det musikalske variere også. Enkelte låter som Mai du milde og Rør meg sitter umiddelbart. Andre har tangoinnslag og noen er lett rockete. Men en del blir tamt og matt.
Svein Erik Brodal gjør en gjennomført innsats og sangerne så lenge de har gode tekster og melodier formidler dette på en gjennomnført måte. Bra ensemblespill og de pustende kulissene var et morsomt påfunn!
