Riksteatret – Premiere Kongsvinger 7.3.2003
Omtale basert på forestilling i Oslo 3.3.2003
Kesselring: Arsenikk og gamle kniplinger
Abby Brewster: Kari Simonsen, Pastor Harper: Bernhard Ramstad, Teddy Brewster: Ingolf Karinen, Konstabel Klein: Bjørn Moan, Martha Brewster: Elsa Lystad, Elaine Harper: Stine Varvin, Mortimer Brewster: Geir Kvarme, Mr. Gibbs: Sigmund Sæverud, Jonathan Brewster: Ola B. Johannessen, Doktor Einstein: Geir Morstad, Konstabel O’Hara: Bjørn Moan, Politimester Rooney: Sigmund Sæverud, Mr. Witherspoon:, Bernhard Ramstad
Oversettelse, bearbeidelse og regi: Bo Hermansson
For mange vil Arsenikk og gamle kniplinger være et velkjent stykke som har versert på norske scener med jevne mellomrom. Nå spilles det i Riksteatrets nye oppsetning av Bo Hermansson med velkjente skuespillere i hovedrollene. Han har blant annet vært ansvarlig for TV-serien Marve Fleksnes.
Amerikanske Joseph Kesselring skrev stykket med urpremiere i 1941. Dette er historien om de eldre elskelige og omsorgsfulle søstrene Abby og Martha Brewster spilt av Kari Simonsen og Elsa Lystad. De er kjent blant sine naboer og venner for å bare være opptatte av å gjøre godt for andre. De bor i Brooklyn, New York, i et gammelt stort hus hus hvor de leier ut til ensomme menn som ikke skjønner hva som kommer til å skje når de flytter inn hos de velvillige søstrene. Deres nevø Mortimer, spilt av Geir Kvarme, har vokst opp hos søstrene. Han arbeider nå som teaterkritiker i New York.
Men fordi han nå har forelsket seg i prestens datter på stedet, Lane, er han stadig på besøk hjemme. Onkelen Teddy får stadig klager fra naboene slik at politiet renner ned dørene hos søstrene. Dette får stor betydning for stykkets videre handling som skrur seg opp både dramatisk og spillemessig etterhvert som stadig nye ting skjer når ulike karakterer dukker opp.
Kari Simonsen og Else Lystad formidler disse karakterene med finstemt mimikk og tilbakeholden spillestil. Geir Kvarme er kanskje noe kunstlet i utgangspunktet men tar seg glimrende opp og leverer enkelte scener med en slik hysterisk energi og spilleglede at det er en fryd. Scenen hvor han refererer utdrag fra et teaterstykke er en av perlene i forestillingen.
Enkelte av de andre skuespillerne blir noe stive i sin rolleutforming. Det virker som om de ikke har kommet helt i mål med å formidle denne frydefulle historien. Forestillingen blir noe ujevn da enkelte scener sitter som et skudd mens andre fortsatt mangler noe på presisjon og tempo.
Denne omtalen er skrevet ut fra presseforestillingen og det er fortsatt noen dager igjen til premieren.
