Premiere Den Norske Opera 14.5.2003 Prokofiev: Askepott, Nasjonalballetten, koreografi: Ben Stevenson
Askepott har vært et yndet tema for både eventyrfortellere, film, opera og dans. Den russiske komponisten Sergej Prokofiev arbeidet med musikken i begynnelsen av 40-årene etter at hans Romeo og Julie hadde gjort slik stor suksess. Ben Stevenson skrev koreografien og denne produksjonen har vært vist 20 ganger tidligere ved Den Norske Opera. Den ble sist danset i 1999.
Åpningsakten med Askepott, stesøstrene, stemoren og faren er en fin begynnelse hvor Sacha Wakelin danser Askepott med stor tilstedeværelse i rollen og spilletalentet på plass samt en uhyre sikker og lett fremføring av sin dans. Det er gledelig å se en ung danser ta en slik rolle som hun gjør.
Stesøstrene danses av to fyrrige fyrer, Marék Jezog Kári Freyr Bjørnsson, som gjør det absolutt maksimale ut av disse ufyselige og hersende jentene med brakende situasjonskomikk på rad og rekke. Det overspilles med glans.
Det samme kan sies om parykkmakere, danselærer og skreddere som kommer til hjemmet for å forberede søstrene til det stor ballet hvor de skal presenteres for prinsen. Det skaper morro og fin kontakt med salen hvor spesielt de mange barna reagerer spontant. Scenen går over i fortryllende skogsscener hvor Vår-, Sommer-, Høst- og Vinterfeene danser sine vakre solopartier. Fint gjennomført av hele kvartetten! Insektene var noe ustøe i sine posisjoner i enkelte partier og manglet noe struktur.
Sluttscenen med den strålende vognen og hestene som er et visuelt uhyre vakkert syn, får teppet altfor raskt. Barna får knapt tid til å ta dette inn, og det er synd.
I andre akt fortsetter ablegøyene på ballet med stesøstrene i samdans og lek med den spretne og dyktige narren Kaloyan Boyadjiev som bobler av overskudd og danseglede. Askepotts entre er strålende og hennes samdans med prinsen – Richard Suttie – er en visuell fest i finstemt og elegant dans med linjer og kompliserte løft så man holder pusten.
Ballgjestenes dansesekvenser blir noe tamme og dansen formidles ikke sterkt nok. Avslutningen med skoprøving og funn av den sanne eier er både morsom og rørende, fullt av en praktfull pas-de-deux av Suttie og Wakelin. Avslutningstablået med bryllup og kroning og alle bryllupsgjestene i hvitt, blir også stående for kort på grunn av raskt teppefall. Det er beklagelig fordi scenen er storslått.
Publikum var stormende begeistret, det var bravorop, uttallige fremkallinger og trampeklapp.
