Premiere Centralteatret 5.3.2004
Lorca: Bernarda Albas Hus
Bente Børsum • Unni Evjen • Birgitte Victoria Svendsen • Ingrid Vollan • Helle Haugen • Trine Svensen • Camilla Augusta Søhoel • Eli Anne Linnestad • Kari-Ann Grønsund • Sigrun Enge, regi: Svein Sturla Hungnes
Den spanske forfatteren Frederico Garcia Lorca (1898 – 1936) var aktiv i et kunstnerisk miljø i Spania i 30-årene og skrev noveller, poesi og dramatikk. Gruppens medlemmer var i opposisjon til general Franco og Lorca ble tatt til fange, torturert og henrettet av fascistene.
Lorca spilles ikke mye i Norge men blant annet Nationaltheatret har spilt dette stykke for ca. 15 år siden. Birgit Cullberg har laget en sterk dramatisk ballett over samme tema og den har vært framført på Den Norske Opera flere ganger.
Lorca tar her utgangspunkt i en strengt pietistisk kristen i et lite gjennomsiktig samfunn hvor moralen og dens voktere er bestemmende for menneskenes liv. Bernardas mann er nettopp avgått ved døden og hun sitter tilbake med fem døtre i alderen 20 – 39 år, den eldste, Augustias – Birgitte Victoria Svendsen – fra et tidligere ekteskap som nå arver en del penger og derved får en ung vakker frier på 25 år. Bernarda – Bente Børsum – lukker huset og følger tradisjonen med sorg i åtte år slik som ble gjort ved hennes fars og farfars død.
De fem døtrene er fortvilt og dels desperate i denne situasjonen hvor heten trykker og sorgens regler styrer deres tilværelse. Det utvikler seg etter kort tid en særdeles harsk og hatefull stemning noen av døtrene i mellom hvor destruktive uttalelser og knugende plaging blir en del av hverdagen.
Den eldre husholdersken – Eli Anne Linnestad – som har tjent i huset i alle år, er i opprør i forhold til Bernardas regime men har ingen muligheter. Det samme gjelder tjenestejenten. Bernardas mor – en kvinne på over åtti som lever i sin egen fantasiverden – er også stengt inne i huset.
Etterhvert avdekkes det at den yngste av døtrene, Adela, spilt av Camilla Augusta Søhoel, har et kjærlighetsforhold til søsterens forlovede. Dette blir observert og dels avslørt av den sjalu pukkelryggete søsteren Martirio, Trine Svendsen, som selv er forelsket i denne mannen. Dette fører til en høydramatisk situasjon som aksellerer.
Oppsetningen er scenemessig sterkt strengt stilisert, noe som passer gir en enkel ramme til det engasjerende stoffet. Bente Børsum som Bernarda er en streng høyreist kvinne som følger tradisjonen og hvor moral og religion er viktigere enn forholdet til døtrene. De eneste rådene hun gir er å følge disse tradisjonene. Dette formidler hun med en dyp udiskutabel stri holdning og viser både i handling og ord at streng kustus er det eneste som er styrende.
Unni Evjen som den gamle forvirrede moren spiller henne på en inderlig og lavmælt måte som gjør inntrykk. Hun representerer ønsker og en fortapt drøm. Eli Anne Linnestad som husholdersken er noe ujevn. I perioder blir det en type overspill som blir vanskelig i den dramatiske sammenhengen.
De fem døtrene har ulike rollekarakterer, noen mer tilbakeholdende enn andre. Det som blir problematisk i perioder er det sterke fysiske uttrykket hvor de utover de hatefulle angrepene går løs på hverandre fysisk, slåss og slenger hverandre i bakken mens de skriker. Dette tar i perioder det fundamentale dramaet ut av fremføringen. Det fungerer best når spillet er mer dempet og replikkene ondskapsfulle. Totalt hadde dramaet vunnet på større vektlegging av dette uttrykket. Stoffet og replikkene er sterke nok i seg selv.
Dette er Bente Børsums avskjedsforestilling etter et langt liv innen norsk film og teater. Hun har spilt sammen med kveldens instruktør Svein Sturla Hungnes i filmatiseringen av Knut Faldbakkens roman Mors hus (1973).
