Premiere Den Norske Opera 29.3.2003 3 Worlds – John Adams: Fearful symmetries/Wallin/Vivaldi: Standard Arabesque (urpremiere)/ trad. spansk: Por vos Muero, Nasjonalballetten kor.: Peter Martins/Ingunn Bjørnsgaard/ Nacho Duate
Hvis man er nysgjerring på moderne ballett er dette en ypperlig anledning til å gjøre seg kjent med denne danseformen, nå presentert av to ypperlige verdenskjente koreografer – danske Peter Martinsog spanske Nacho Duate – som har markert seg internasjonalt og vil stå sterkt i balletthistorien samt norske Ingunn Bjørnsgaard som de siste årene har markert seg med flere balletter for blant annet Carte Blanche.
Fearful Symmetries (1990) ble koreografert for New York City Ballet hvor Peter Martins har vært sjef de siste tolv årene. Han har nå koreografert over seksti verk. I Fearful Symmetries viser han en koreografisk oppfinnsomhet, lekenhet og et vell av stadige vekslende variasjoner utført i raskt tempo i sekvenser hvor danserne strømmer over scenen. Dette blir lekent og livlig utført med spenst og presisjon.
Disse sekvensene brytes av enkelte rolige partier med to par i samdans – Kettner/Alexandra Santana og Suttie/Sacha Wakelin – i krevende og vakkert utførte partier som er en sann fryd både visuelt og presisjonsmessig. Det samme kan sies om Christine Thomassen og Katoyan Boyadjievi deres solopartier hvor spesielt hun har en selvfølgelig letthet i uttrykket som er fint publikumskommuniserende.
Dette er til musikk av John Adams, et moderne samtidsverk som i perioder er ytterst anstrengt og krevende lydmessig men i andre følger det dansante uttrykket på en finstemt måte.
Ingunn Bjørnsgaard har i løpet av de siste ti årene med sitt kompani koreografert en rekke balletter som blant annet har vært vist på Black Box. De som har opplevd hennes forestillinger vilse at hun har ført deler av sitt formspråk videre i denne balletten, Standard Arabesque. Det er første gang hun blir presentert på denne scenen. Dette er koreografert til musikk av Vivaldi og den norske komponisten Rolf Wallin.
Scenerommet er åpent med deler av kulisser på sidene med kun en stor mønstret skjermkulisse hengende ned fra taket og med en cellist plasert foran på scenekanten. De ti danserne – fem menn og fem kvinner – dels i hverdagsantrekk og struttende ballerinaskjørt, formidler en strøm av stadig vekslende ofte humoristiske lekende skisser som er utført i et danseuttrykk som er klassisk basert men i et moderne formspråk. Det er dels enklere trinnserier som repeteres, dels meget oppfinnsomme krevende løft og samdanspartier som formidles med både ironi og stor teknisk dyktighet. Enkelte partier er noe tamme, andre står sterkt.
Avslutningsballetten ble kveldens høydepunkt hvorNacho Duate viser til fulle hvilken eminent koreograf han er. Han bygger opp verket med en åpning hvor alle danserne vises nesten nakne, sårbare og sterkt i en strøm over scenen som videreføres av dansepartier som er vakkert útført så man sitter og holder pusten. Dette veksler med partier som er inspirert av spansk musikk fra 15/1600-tallet og hvor dansesekvensene følelsesmessig uttrykker hele spennet fra dyp sorg til mer livlige folkedansinspirerte uttrykk.
Dette blir eminent danset av hele ensemblet. Det er sjelden jeg har sett en så gjennomført ballett hvor danserne yter sitt ytterste med en slik letthet, presisjon, uttrykksglede og stilfull eleganse.
Et dikt av Garcilaso de la Vega blir resitert av Miguel Bosé som en del av det rytmiske musikalske følget.
Publikum var stormbegeistret. Det var lang applaus og mange fremkallelser mellom hver av ballettene samt langvarig trampeklapp og bravorop etter siste balletten. Stor stemning og fin markering som var vel fortjent for danserne.
