Presseforestilling Riksteatret Oslo 9.2.2003
Ibsen: Byggmester Solness
Nils Ole Oftebro, Janne Formoe, Marit Østbye, Stein Grønli, Ole-Jørgen Nilsen, Frank Jørstad og Kristin Kajander
Regi:Terje Mærli
Teksten i Ibsens dramatiske verk Byggmester Solness griper rett inn i de mest fundamentale mellommenneskelige relasjoner. En høydramatisk fortid med brann og barnedød har satt sine knugende merker på den suksessfyllte byggmesteren Halvard Solness – Nils Ole Oftebro – og hans hustru Aline (Marit Østbye). Han har nå som godt etablert moden mann sitt liv preget av arbeid, en romanse med sin sekretær Kaja Fosli (Kristian Kajander) paralellt med at han knuges av usikkerhet for fremtiden og sin egen evne som konstruktør.
Mellom ektefellene er det en kamp hvor hans skyldbetyngete fortid lukker for muligheten for videreutvikling av forholdet. Hennes fortvilelse, sorg og opplevelse av svik fører til en total tilbaketrekking i forhold til mannen. Mellom disse brukes huslegen (Stein Grønlie) som en type budbringer/forhandlingspartner/husvenn.
En forhistorie rulles opp gjennom forestillingen. Vi får innblikk i hvordan han som en ung mann uten spesiell bakgrunn slo seg opp ved hjelp av hardt arbeid, giftermål og en utkonkurrering av en tidligere arbeidsgiver, Knut Brovik – stødig spilt av Ole-Jørgen Nilsen. Dennes sønn Ragnar (Frank Jørstad) har nå i en årrekke arbeidet for Solness men strever etter selvstendige arbeidsoppgaver uten at han har fått gjennomslag for det. Han er også forlovet med Kaja.
Inn i dette dukker den unge sprudlende friske fjellvandreren Hilde Wangel opp (Janne Formoe) som med sin livsgnist og energi styrter om på konstellasjonene. Solness blir umiddelbart betatt og hun drar ham inn i sin drømme- og fantasiverden.
Oppsetningen har en naken stilisert fremstillingsform. Denne blir i visse trekk for tilbakeholden og stillestående.
Spillet foregår i hovedsak mellom Solness og Hilde Wangel. Det er tett med sensuelle undertoner og en søkende lekenhet i deler av fremstillingen. Men dette blir noe problematisk da teksten i visse sekvenser står i kontrast til den fysiske fremføringen med nåtidige klær og væremåte. Dette gjør at det underliggende drivet som er i dette spenningsforholdet, og som må være en bærebjelke for den videre dramatiske stigningen, i perioder blir fragmentert.
Nils Ole Oftebro står sterkt i store deler av forestillingen men har i perioder fått en instruksjon hvor spillet tipper over og han blir banalt og unyansert smigret av Hilde Wangels engasjement. Instruksjonen av Janne Formoe er i perioder blitt noe problematisk. Dette krever en dypere neddykking i rollefiguren. Det blir ofte i hovedsak for verbalt og mangler tyngde bak uttrykket.
Hennes kostyme med shorts og kort t-skjorte gir ingen støtte til karakteren og blir mer en sjablongfremstilling.
Stykket varer i ca. en time og femti minutter uten pause og denne bearbeidelsen av teksten gjør at flere av de andre figurene blir lite utarbeidet. Det har blitt en ujevn forestilling hvor enkelte av karakterene trenger og arbeides videre med.
Scenografien av Lars-Erik Lindén er uhyre enkelt, elegant og gir en fin bakgrunn for temaet i stykket. Henning Sommeroe har ansvaret for de musikalske innslagene, noe som gir luft.
