Byggmesteren begynner å bli gammel. Han har bygget hus, men intet storslått tårn, intet minnesmerke over seg selv.
Inn stormer unge Hilde Wangel og bokstavelig talt vrenger øynene og sjela på den middelaldrende og aldrende mannen.
Nationaltheatret 10.9.2018 Ibsenfestivalen – Ibsen: Byggmester Solnes, med Mads Ousdal, Gisken Armand, Mariann Hole, Rebekka Jynge, Lasse Lindtner, Bjørn Skagestad, Mikkel Bratt Silset, regi: Stéphane Braunschweig
Det er i essens dette det dreier seg om.
Nå er årets Ibsenfestival i gang. Den åpner med en oppsetning av Byggmester Solnes, mesterbyggeren som stykket gjerne kalles på engelsk. Det er et stykke om en mann som eldres, som rundt seg ser også andre forfaller samtidig som ungdommen sprenger på og vil fram.
Rundt seg ser han venner og kolleger som får livstruende sykdommer samtidig som hans egen familie bærer på ulykker og tragedier i form av en brann, noe som setter sine merker i tvil og selvbebreidelser.
Han går der og gremmes over sitt liv, at alt han ikke fikk til, aller minst noe minnesmerke over seg selv. Så dukker den unge kvinnen opp til liflige men svake toner fra Lohengrin. Forfriskende, ungdommelig. Hun tiltaler ham som den som skal bygge et slott for henne. Han blir besatt og helt oppslukt av dette.
Historien er gammel. I våre dager kjenner vi den igjen i topp-politikeren som måtte gå fra regjeringen og gi opp ledergjerningen i et av landets største partier. Fra topp til bunn i løpet av kort tid – en mobiltelefon som ikke var der den skulle, en ung vakker kvinne i noe som likner forbløffende på en honningfelle i James Bond’s verden og – poff! – ute med ham.
Så også med byggmesteren. Stimulert av den unge kvinnen vil han klatre helt til topps. Det går som kjent ikke.
Det er mye livsvisdom som ligger i Ibsens 1890-tallsdrama. Også i egen erkjennelse. Den nå hjemkomne verdensberømte forfatteren og det moderne dramas skaper som har måttet erkjenne at årene har begynt å gå fra ham. Han har ikke så mye igjen, faktisk bare noen få år og det er ikke til å undres på at han ser seg tilbake på den kraften han engang var, på det skaperverket han fikk til, på de tårnene han tross alt reiste.
Stéphane Braunschweig har gjestet Ibsen-festivalen ved flere anledninger tidligere. Da i spissen for utenlandske ensembler. Hans iscenesettelser har vært besnærende. Scenespråket hans er det nærmest stiliserte, det rolige og tenksomme. I denne oppsetninger ser vi hvordan han i samarbeid med scenografen skaper en forestilling som holder seg til det enkle og hvor stemmen nærmest ikke heves. Derfor passer musikkeksemplene så godt inn der de svakt forekommer. Avslutningsscenen fortrylller også med de bevegelige veggene som skaper en slags ny dimensjon.
Men til forskjell fra tidligere kommer han her inn som franskmann og instruerer norske skuespillere på norsk. Vi kan tenke oss hvike utfordringer dette gir! Men resultatet er storveis. Vi likte særlig godt den rolige atmosfæren og den fine flyten i stykket, byggmesteren Mads Ousdal som på langt nær er noen drømmeprins og en oppskjørtet ungjente i Marianne Holes skikkelse. Jeg synes de to utfyller hverandre på godt vis.
En flott oppsetning – Ibsenfestivalen er i gang!
