Bjørvika 23.1.2013 YASGUR´S FARM – Blanke ark – del 1, La Muda, Brother, Carte Blanche, Koreografi: Yaniv Cohen, Núria Guiu Sagarra og Ole Martin Meland
Da er vi endelig i gang, med dans i Den Norske Opera og Ballett, og denne gangen er det Carte Blanche som starter sin norgesturne i Operaen. Dansekompaniet fra Bergen har tre koreografier å vise frem, der oppturer og nedturer karakteriserer en ujevn dansekveld. Yaniv Cohen sin ”Blanke ark – del 1” innleder, og her er det mye uferdig materie, særlig på dansesiden. Det kommuniseres mye verbalt, til tider med uforstårlig budskap. Koreografien mangler retning og det savnes mer nærhet. Ikke før mot slutten får vi et intenst øyeblikk, da en kvinne bruker en uengasjert flykaptein som overlevelsesplanke. Den ikke eksisterende kommunikasjonen mellom de to gir dybde til tematikken, for ellers ble det mye fjas.
Høydepunktet kom i den andre koreografien. Publikum oppfordres til å slå på mobiltelefonene, dog i lydløs funksjonalitet. Det er mulig å kommunisere med danserne underveis, både på Facebook og Twitter. En rekke lysdioder tennes i benkeradene og etter noen minutter med rigging kan vi sette i gang – om noen gidder. Koreografen lar oss møte et knippe uengasjerte mennesker som lever sine liv gjennom skjermen. En kvinne kjemper seg fremover med ferdigmaten under armene og stuper til slutt i utmattelse med en blomkål i munnviken. Hun griper etter mikrofonen, men har intet budskap. Hun virvler rundt i intet og kommer ingen vei. I pausen lot jeg meg fortelle at både på Facebook og Twitter opplevdes en treghet i systemet. En i publikum hadde lagt ut en melding på Twitter på fransk som ukyndig oversatt kan tolkes ”dette er kjedelig, håper det slutter snart.” Hva er virkelighet, hva er styrt? Hvem kan vi stole på og hva er det egentlig vi driver meg? Tematikken er god og koreografien ble dertil engasjerende. Det var interessant å se at det ble færre og færre lysdioder etter hvert som forestillingen skred frem. Fikk de som lot seg friste av de sosiale medier innledningsvis noe å tenke på, mon tro?
Etter hvilen fikk vi se premieren på Ole Martin Meland sin koreografi, Brother. Det starter i høyt tempo, hvor hvitsnipper i rasende fart fyker omkring på scenegulvet. Det er kaldt og kapitalistisk, og dette er samfunnet tusener av unge kastes ut i hvert år. Er de forberedt? Er det noen returbillett hjem til mors lune favn? Den unge koreografen fra Hurum har ambisjoner, men foreløpig blir det uforløst. Det savnes mer nærhet og det er få scener som griper. Likevel er det mye som stemmer, og avslutningsscenen er både vakker og vond på samme tid. Hvor skal vi flykte? Vinternatten frister i alle fall ikke!
