Premiere Nationaltheatret 13.9.2001
Dumas: De tre musketerer
Mads Ousdal (d’Artagnan) Trond Espen Seim, Chrstian Skolmen og Jon Øigarden (musketerer), Trond Brænne, Cecilie Mosli, Finn Schau, Henrik Mestad, Anne Krigsvoll, Bjørn Skagestad, Mariann Saastad Ottesen, Rolf Arly Lund, Morten Faldaas, Anders Mordal, Erik Hivju, Henrik Scheele, Svein Scharffenberg, Anders T. Andersen, Even Lynne, Anders Dahlberg, Gisken Armand og Tone Danielsen
regi: Svein Sturla Hungnes
Nå har det skjedd for første gang på Hovedscenen på Nationaltheatret, den franske forfatteren Alexander Dumas’ (1802 – 1870) kjente og høyt elskede verk De tre musketerer som han skrev på 1840-tallet og som siden har vært spilt og filmatisert i en rekke versjoner opp gjennom årene. Her har kjente skuespillere kunnet briljere i spekteret av roller.
Svein Sturla Hungnes har igjen grepet et litterært verk og dramatisert for scenen. Han er også ansvarlig for regien og dette fungerer så det gnistrer. Det freser av humor, lekenhet, eleganse, selvironi og ikke minst høy dramatikk ved kongens hoff i Frankrike i kampen mellom hans livgarde, musketerene og kardinalen og hans menn.
Det er fart, driv og spenst over slåss- og fektescenene. Skuespillerne har tydelig ligget i trening.
For de som ikke kjenner historien er den kort skissert: dronningen – Cecilie Mosli – er forelsket i den engelske adelsmannen Buckingham – Bjørn Skagestad, noe kardinalen ønsker å avsløre for å vanære dronningen siden hun i sin tid avviste hans tilnærmelser. Til hjelp som utsending har han milady Anne Krigsvoll som igjen viser sitt brede talent og kraft i tolkningen av denne ytterst spekulative onde rollefiguren. Hun spiller på alle strenger, fra det mest forførende og skinnhellige til rå hevn.
Mads Ousdal som d’Artagnan er den viltre fekteglade unggutten som ønsker å bli musketer. Han viser her nye sider ved sitt skuespillertalent og får utvidet sitt spilleregister, noe han mestrer til fulle med humor, selvironi og spenstige akrobastiske fektekrumspring. Men også følelsesmessig engasjement i sin forelskelse i Madame Bonacieux, fint fremstilt av Marian Saastad Ottesen i sin veksling mellom slåsskamper med kardinalens menn og besvimelser. Ousdal viser også infam sluhet og intrigespill i kampen med milady.
Trond Espen Seim, Chrstian Skolmen og Jon Øigarden i rollene som de tre musketerer fremstiller disse med humor, spenst og ikke minst en fysisk prestasjon på den skrå scenen i de mange fyrrige og elegante fekteduellene.
Henrik Mestad spiller Rochefort, en utspekulert og infam intrigemaker som er en racer med sverdet. Henrik Mestad oser av faenskap.
Trond Brænne som kongen er frydefull i sin fremstilling der han i snacksy silkeantrekk strutter rundt og får spontanapplaus fra publikum, noe som er absolutt velfortjent.
Kardinalen spilt av Finn Schau har sluheten men mangler noe av det fundamentalt demoniske i sin fremstilling. Ikke alle rollene er helt ferdigbearbeidet, men dette ordner seg sikkert i en forestilling fylt med så mye energi og spilleglede.
Kostymene og scenografien til Tine Schwab er overdådig og flatterende og gir en fin kontrast til den stiliserte scenografien på siden av scenen som har et mangfold av funksjoner med sine dører og luker.
Spesielt ‘vellykket’ var ‘båtscenen’ med ravende og sjøsyke skuespillere til musikken fra Spartacus – brukt på filmen Onegin Line.
