Bjørvika 23.3. 2009 Don Quichote, Nasjonalballetten, Koreografi: Nurejev etter Pepita
Don Quixote er vårens første store helaftens ballettproduksjon i Bjørvika, og for alvor begynner Nasjonalballetten å høste frukter av sitt nye operahus. Vi må tilbake til 1966 og legendariske Rudolf Nurejev for å finne opphavet til suksessen i 2009. Nurejev laget sin egen versjon etter at han kun ble tildelt en mindre rolle i Kirov-balletten fem år før. Den største endringen han gjorde var å la den mannlige hovedpersonen Basilio få et utvidet repertoar, slik at dette nå er en av de vanskeligste utfordringer en mannlig danser kan få. I vårens oppsetning får Paulo Arrais, Kaloyan Boyadjiev og Gakuro Matsui prøve seg, og Kulturspeilet fikk oppleve sistnevnte mot Miharu Maki i rollen som Kitri. Don Quixote er ikke hovedfiguren i denne oppsetningen. Det er kjærligheten mellom Kitri og Basilio som fenger og beveger.
Scenografisk er dette en praktfull forestilling. Bjørvikas scene innbyr til utfoldelse og musikalsk er dette praktfullt. Ludwig Minkus’ musikk passer utrolig godt til de ulike partier, ingen tungvekter musikalsk men lekende lett og til å bli i godt humør av. Det er fin kjemi mellom orkestergrav og scene, og Ole Willi Falkhagen binder handlingen fint sammen som Don Quixotes selv om åpningsscenen blir litt for teatralsk.
Gaukuro Matsui imponerer som Basilio. Fjærlette og meget høye hopp er et flott skue. Sammen med Miharu Maki blir det en særdeles troverdig kjærlighetshistorie og fra sjette rad sees gnisten i øynene. Det er egentlig ikke noe å utsette på noen i ensemblet, og det flotte er at vi nesten får se dem alle – enten det er som fugler, matadorer, uhyrer, kelnere eller brudepiker. For ikke å snakke om skognymfene i Don Quixotes drømmeland. Nasjonalballetten får toppkarakter. Nurejev hadde vært stolt om han hadde fått se
