Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 12.4.2013 Different Shores – Stepping Stones/Gods And Dogs/Soliders´Mass, Koreografi: Jirì Kyliàn, Nasjonalballetten
Tre balletter har blitt en suksessoppskrift for Den Norske Opera og Ballett. Sjelden slår det helt feil, og publikum har med rette store forventninger til en kveld i operaen med høy kvalitet og mange overraskelser. Denne gang er det stjernekoreografen Jirì Kyliàn som kommer med tre koreografier som aldri før har vært vist i Norge. Ingen av koreografiene danses til orkester, så dynamikken i rommet overlates til danserne alene. På fredagens premiere virket det som om vinterfrosten fremdeles sitter godt i danserne ved Nasjonalballetten.
En av tre er ikke nok.
Stepping Stones er en krevende koreografi. Til musikk av John Cage og Anton Webern danser man overvåket av tre store katter i gull som er plassert bakerst i scenerommet. Hver danser har i tillegg en miniatyrskulptur, som mest er i veien denne kvelden. Ensemblet er uheldig, da det i begynnelsen forekommer en kollisjon mellom to dansere. Profesjonaliteten er ikke til stede og halve koreografien preges sterkt av det lille uhellet. Særlig de mannlige danserne danser til tider svært dårlig. Maiko Nishino viser dog styrke og medvirker til vendepunktet, og mot slutten blir danserne fortrolige med underlaget igjen.
Høydepunktet kom i den fem år gamle koreografien Gods And Dogs, der Kylián selv har tatt ansvaret for scenografien. Denne danseopplevelsen er todelt, begge med positivt fortegn. Først og fremst danses det utrolig presist og med intens innlevelse. Stine Østvold gjør en av sine beste danseprestasjoner noen sinne. Hennes fantastiske kroppsbeherskelse og ubeskrivelig vakre fremtoning sitter i som kveldens sterkeste øyeblikk. Sammen med Gakuro Matsui dannes et superpar, som løfter helhetsinntrykket flere hakk.
Soldiers´ Mass var ment å være en slående avslutning, men maken til rotete fremføring skal man lete lenge etter. For det første er tematikken underlig. Hvorfor skal man sammenligne soldater med dansere i 2013? Og hvis man skal sammenligne holder ikke koreografien fra 1980 som til tider er både slapp og kjedelig. Vår tids kriger har forandret seg mye siden opprinnelsen for 33 år siden. For det annet må Nasjonalballettenha bedre fysikk om man skal klare å stå denne koreografien hele veien til mål. Mange blir tydelig slitne, og da blir reisen lang også for publikum.
Ujevnt er gjennomgangsmelodien denne gangen. Skuffende, javel – men selv Nasjonalballetten må ha lov til å trå feil av og til.
