Premiere Det Norske Teatret 11.10.2007
James Matthew Barrie: Peter Pan
Regi: Teodor Janson
Musikk: Svenn Erik Kristoffersen
med: Frank Kjosås, Svein Roger Karlsen, Sigve Bøe, Liv-Unni Larsson Undall, Grethe Ryen, Ulrikke Hansen Døvigen, Jon Torger Storsnes, Jonathan Sveinhaug Hoffmann/Richard Apeland Bergh/Stinius Maurstad, Lars Jacobsen, Rune Sæter, Mari Haugen Smistad, Kenneth Homstad, Frank Jørstad, Gard Pedersen, Morten Bjørn-Hansen, Erlend Olaisen Daniel Rønning, Jan Christian Thomassen
Peter Pan, satt opp på Det Norske Teatrets hovedscene, er høstens pompøse barne/familieforestillingssatsning.
Historien blir fortalt av en forteller som dukker opp foran sceneteppet. Sceneteppet gir et fint anslag på alle de magiske stedene vi blir tatt med til i forestillingen.
Sigve Bøe spiller en godlunet, ærverdig engelsk mann, som trolig forestiller forfatteren Matthew Barrie. Han forteller oss sin historie om Peter Pan. Bøe fyller denne karakteren med varme og glimt i øyet. Han er på lag med barna, og klarer å skape en relasjon til sitt unge publikum.
Regien legger til en viss grad muligheten inn i regikonseptet for en noe mer åpen form for kommunikasjon mellom sal og scene. To ganger i løpet av forestillingen blir barna direkte oppfordret til deltakelse. Og der er de! Trofast beveger barna seg sammen med fortelleren inn i fiksjonen. De lager lyd for skremme Kaptein Krok, eller sier den avgjørende setningen som kan redde feen Tingeling fra å dø. Men så forble det bare to glimt av samspill gjennom hele forestillingen.
Det gikk et høyt sukk av begeistring gjennom salen når Peter Pan (Frank Kjosås) dukket opp på scenen. Når han møter Wendy (Ulrikke Hansen Døvingen), begynner reisen gjennom alle de kjente stasjonene fra Disney-versjonen. Peter Pan er en gutt som nekter å bli voksen, holder fast ved det barnlige i seg, Wendy en jente på vei til å bli voksen og forelsker seg i Peter Pan.
Her lurer jeg på hvordan denne Peter Pan egentlig ønskes å tolke. Det mangler noe i Kjosås’ fremstilling av Peter Pan, som jeg ikke helt vet hva. For meg forble han en litt ubestemmelig figur som ikke berørte meg noe særlig.
Men for en fantastisk opplevelse for store og små å oppleve flyvescenene. Her ble det tatt i bruk helt nyimportert flyveutstyr som gjorde flyvningen så troverdig og magisk som det går an. Det ble smidige, vakre svevninger i luften. Spesielt nydelig og poetiskt ble dansescenen i luften med Wendy og Peter Pan.
Ved scenografien likte jeg godt ideen med å introdusere huset til familien ved å la det trille over scenegulvet i mini-format, så ble et slags dukkehus brettet opp foran øynene på oss, og stedet etablert i stor-format.
Ellers også er scenografien spennende og stemningsdannende.
Når barna møter ganske mange rare vesener gjennom forestillingen, er det morsomt løst å la feen Tingeling være en liten laserstråle som herjer rundt omkring med rar stemme. Barna likte den, tror jeg, det var rett og slett en magisk ting.
Veksel mellom tale og sungene replikker gir forestillingen en fin rytme. Den er meget musikalisk, takket også levende orkestermusikk. Dessuten er dansescenene bra koreografert. Guttene fikk sine pirat-fekte-opplevelser.
