Black Box Teater store scene 3.3.2007
“Trillefolket” – barneteaterforestilling for barn fra 4 år
spilt av Teater Joker, fritt etter en barnebok av Tore Renberg
Regi: Niels Peter Underland
Skuespillere: Haakon Strøm, Kari Ramnefjell, Nils Petter Mørland
Godartete, morsomme, runde vesener utgjør trillefolket som har det så fint sammen. De trenger og utfyller hverandre. Med en stor porsjon livsmot, humor og optimisme triller de gjennom tilværelsen mens det strømmer ut en godhet rundt disse fem som en gang i tiden
har vært mange fler’.
Hovedfiguren heter Kjartan, og han får plutselig fryktelig lyst til å prøve å være alene. Går det an å klare seg uten trillefolket på leten etter nye gåtefulle ting i verden?
Nysgjerrigheten og lengselen etter å oppdage verden helt på egenhånd tar over, og han bestemmer seg for å trille videre alene, i en ny retning. Reisen begynner.
Hva venter ham på disse ukjente stiene?
Ihvertfall et vennskap til en jente han møter i Praha hvor han slår seg ned for å åpne et lite musikkversted. Han treffer mange folk i butikken, men så er det så fryktelig vanskellig å bli forstått. Er det virkelig ingen som skjønner den gode meningen hans med å hjelpe til og reparere?
Akkurat som alt han gjør virker forstyrrende på de fleste ? Unntatt en jente som vandrer rundt med en eske under armen. De forteller hverandre sine historier. Kjartan om trillefolket, Mariouka om den dypt savnete familien som hin mistet i en brann.
I forestillingen valgte Niels Peter Underland et formspråk som appelerer direkte til publikums sanseapparat. Form, farge, bevegelse, rytme, lys og tempo er virkemidler som fører til en spennende fortellerstil. Musikken, komponert av Geirmund Simonsen og spilt inn med Musikkhøgskolens Filmorkester, er svært betydningsfull for publikums indre bildelaging. Filmatiske klangbilder understreker handlingen gjennom hele forestillingen.
Skuespillerne fører dukkene eller spiller roller selv. Med en utrolig bevegelighet, innlevelse og lekenhet føres trillefolket over scenegulvet. Skuespillerne viser store mimiske ferdigheter når de spiller selv, f. eks. i rollen som hund eller kjærestepar.
Scenografien er så sparsom at nettopp kropp og bevegelse sammen med figurenes iøynefallende form og farge retter fokus mot handlingen.
Skuespillerne velger å åpne opp for barnas innspill. Et samspill oppstår og dialogen med barna holdes med akkurat passe mange muligheter til å påvirke forløpet med barnas spontane utrop.
En ivrig barnedeltaker ropte “Tarzan” når han mente Kjartan.
Kjartan ønsker seg tilbake til folket sitt. Sammen med Marouka leter de overalt mellom himmel og jord. Når denne leten gir en gjenforening med trillefolket, må Marouka tar farvel med vennen sin for å vende tilbake til Praha. En intens stemning av vemod og godhet oppstod. Budskapet om å ha en tilhørighet og likevel være et individ nådde ihvertfall meg uten å ha lest boka. Jeg innrømmer at jeg ble mer berørt av denne velspilte og godt regisserte barneforestillingen enn mang en teateropplevelse for voksne.
