Premiere Nationaltheatret 29.11.2001
Prøyssen: Kjæm æiller att! en vandring gjennom Prøysens univers
Gisken Armand, Petronella Barker, Silje Færavaag, Anne Marit Jacobsen, Laila Goody, Anders T. Andersen, Trond Brænne, Eindride Eidsvold, Trond Høvik, Lars Lillo Stenberg
Dramatisering og regi: Ole Anders Tandberg, musikk: Lars Lillo Stenberg
For de som kjenner Prøysen er dette en fin anledning til å gjenoppleve noen av de mest kjente tekstene hans samt at det gis mulighet til å se mange nye sider ved hans forfatterskap. Ole Anders Tandberg som har dramatisert og hatt regien har i intervjuer sagt at han ville legge mere vekt på de mer seriøse og dramatiske tekstene til Prøysen.
Uten sammenlikning forøvrig har Tandberg nærmet seg Prøysen på samme måte som når han dramatiserte Tarjei Vesaas’ Fuglane på Det Norske Teatret i 1997. Det er gjort med stor respekt, nennsomhet, humor og varme. En del av disse situasjonene er praktfullt formidlet og tatt på kornet med fint balansert instruksjon og fremføring.
Den kjente fotograf og videokunstner Per Maning er ansvarlig for videofilmer av kyr som blir brukt både på vegger og brannteppe. I enkelte sekvenser har dette en utdypende funksjon, i andre blir dette for mye.
Allerede rett etter siste verdenskrig begynte Prøysen å publisere noveller, fortellinger og stubber i arbeiderpressen hvor han blant annet formidlet sin erfaring med hvordan arbeidsfolk på landet hadde det i sin hverdag og fest. Dette førte blant annet til folkelivsskildringen Trost i taklampa som ble dramatisert for scene og film.
Han arbeidet i mange år som sveitser, så han var godt kjent med gårdsmiljøet. Tekstene hans spenner vidt fra barnevers, rim og regler til stoff til flere TV-serier som Teskjekjerringa, hvor han også selv medvirket i noen av dem.
Forestillingen er lagt opp slik at vi får brokker og utdrag av enkelte tekster samt fremføringer av noen av de mest kjente sangene, viser, regler og mere alvorlig stoff. Tekstene blir dels sunget, dels dramatisk fremført enkeltvis og i ensemble av de ni skuespillerne pluss Lars Lillo Stenberg.
Gisken Armand står for noen perler i forestillingen hvor hun blant annet virkeliggjør en fire års jentunges fascinasjon av flokken med kyr og ikke minst sveitseren som følger dem. Hun er en standhaftig ung jente som er forelsket i en fyr son ikke vil ha noe med henne å gjøre. Her viser hun et nyansert spill med dyp innlevelse som smitter umiddelbart til publikum.
Anne Marit Jacobsen viser nok en gang at hun tar alle sine rolleskikkelser og gir dem kraft og liv med hunoristisk vri og alvor.
Laila Goody fremfører den omdiskuterte Sønnavindsvalsen med nye melodi av Lars Lillo Stenberg som gir et litt annet melodiøst uttrykk men har samme stemning som originalen.
De fire mennene – Anders T. Andersen, Trond Brænne, Eindride Eidsvold og Trond Høvik – er alle tildelt et spekter av ulike roller som de fyller godt blant annet keitete og forelskete og bedragerske unge menn. Spesielt stor munterhet vakte det når flere av dem sang og var kostymert som bær og grønnsaker. Salen ga seg over i spontan applaus.
Lars Lillo Stenberg er både akkompagnatør på gitar og synthesizer samt har solofremtredener av endel sanger. Noen av de nyskrevne melodiene sitter godt, andre blir noe tamme og er vanskelig å fremføre for skuespillerne. I enkelte numre mangler noen av skuespillerne nødvendig stemmekvalitet som sangene krever og i disse sammenhengene når ikke formidlingen av ellers dramatisk stoff frem.
Scenografien er velvalgt med furuvegger som rammer inn scener fra klasserommet og dans på lokale og andre festlige sammenhenger.
Forestillingen varer med pause nesten tre timer. Dette blir etter min vurdering for lenge. Måten forestillingen er bygget opp på bærer ikke en så lang forestilling selv om de fleste sangene og enkeltsekvensene står godt.
Forestillingen løfter deler av Prøyssens tekster frem på en ny og anerledes måte.
