Den Norske Opera Nasjonalballetten: White Darkness, Koreografi: Christopher Wheeldon, Jiri Kylián
Nasjonalballetten fortsetter suksessen med å sette sammen tre balletter av ulik karakter på én og samme kveld. Hele to norgespremierer ble servert denne gangen, og stigningen i programmet var formidabel. Først ut var Christopher Wheeldons «Polyphonia,» som på grunn av musikkens kompleksitet ble litt for vanskelig for årets ensemble. György Ligetis musikk er vakker og ni tablåer danses til hvert sitt stykke musikk hvor den første og siste er særlig vakker da danserne danner skygger på det flotte bakteppet. Steffen Horns flygelspill er mildt sagt imponerende, selv om det var noe forstyrrende at flygelet var plassert så nær publikum, samt helt på venstre side av salen. Musikkbildet må ha vært svært ulikt avhengig av hvor i salen man satt. Imponerer mest gjør likevel Maiko Nishino og Fernando Duarte som har funnet sin form og danser ypperlig og presist med hverandre. Artikkelen er skrevet på grunnlag av en ordinær forestilling, og det er helt tydelig at duoen har fått godt med treningstimer til å finne tonen. Resten av danserne å finne den samme presisheten Ligetis musikk krever, så totalinntrykket er heller svakt for den litt for lange halvtimen balletten varte.
Tradisjonen tro får publikum også noe morsomt å se på når Operaen trår til med tre balletter. Publikumsvinneren fra 1999 «Stamping Ground» koreografert av Jiri Kylián er et herlig studie. Han har via reiser til eksotiske strøk sanset og tatt til seg stammedans, og videreutviklet dette til å bli en stammedansaktig ballett. Her er brå bevegelser og skarpe kontraster, klokkependelformasjoner og dominobrikkeeffekt, heldigvis helt uten bastskjørt og ansiktsmaling. Inntrykket er imponerende, og skal man forsøke å finne en tematikk vil det være at balletten uttrykker konsekvensene av bevegelse, langt utover kjente standarder i matematikken og fysikken.
Til slutt kom høydepunktet. Nacho Duatos «White Darknes» er en usedvanlig vakker opplevelse. Estetikk, svale bevegelser og en herlig duft av mystikk. Med Eugenie Skilnand og Richard Suttie i førersetet for et strålende opplagt ensemble ble dette en av de beste ballettopplevelsene på mange år. Jaffar Chalabis scenografiske herligheter skal også ha stor ære, blant annet for det «vandrende» bakteppet som skapte gode lyskontraster. Den rennende sanden var også herlig, og sluttscenen et mesterverk. Bravo!
