Fett asså!
Ja, det er vår dom tross vedvarende buing fra salen under applausen. For årets Rigoletto er virkelig en forestilling verdt og se. Og det sørger komponisten for!
Premiere Den Norske Opera & Ballett 5.10.19: Verdi: Rigoletto, med: Yngve Søberg, Lina Johnson, Mario Chang, Guenes Guerle, Astrid Nordstad, Olga Sliepnova, Zaza Gagua, Magnus Dorholt Kjeldal, Eirik Grøtvedt, Natansel Nasile Ulfalean, Anne-Marie Andersen, Mihai Simbotebeanu, Ivan Kruljac, Operakoret, Operaorkesteret, musikalsk ledelse: Keri-Lynn Wilson, regi: Ole Anders Tandberg
Operaen flesker storveis til med Rigoletto, noe som umulig kan slå feil. For Rigoletto er omtrent noe av det beste som kom fra Verdis hånd og operaen har vist seg å være en suksess på scenen i alle år Den Norske Opera (og nå & Ballett) har eksistert.
Skjønt regissør Ole Anders Tandberg gjør ivrige forsøk på å ta livet av operaen allerede i førsteakt, noe som resulterte i hissig buing under applausen. For den saks skyld, vi liker piping og buing i operaen. Det er tegn på engasjement, at noe lever, at man er opptatt av det som vises.
Og det trenger vi! For er det noe nåværende operasjef Miskimmon trenger er det engasjement rundt sine oppsetninger. For vi må ærlig nok si at nivåforskjellen til forgjengeren Boye Hansens repertoir er påfallende stor.
Men her skal altså en av Verdis flotteste operaer få anledning til å utfolde seg i det hustrige høstmørket nede i Bjørvika. Og selv med én graverende miss er det en flott oppsetning vi ser.
Ole Anders Tandberg hadde valgt å ta hånd om scenografien selv. Den var i hvert fall om ikke annet original. Men ærlig talt skjønner vi ikke hva myrsøkk og store furu-røtter som hentet ut fra tjockaste Dalarna har å gjøre i en opera fra Italia anno 1850. For oss bidro det til å ødelegge den første timen. Det blir jo en miss når teksten henviser til turer til Verona og snøfnugg daler fra himmelen.
Men la det blir med det og heller la regissøren og scenografen få den kjeften av buingen han fortjener for dette. For oppsetningen minus furuene var strålende god.
Det har kanskje med å gjøre at fader Guiseppe fullstendig tok over styringen etter pause. Verdis musikk er kollossal og besnærende. Og ikke minst dramatisk! Dan nagler deg fast i stolen og får deg til å sitre.
Slik ble den siste timen i denne oppsetningen en stor opplevelse hvor vi lett glemmer glisne furutrær i trang Dalarna-skog.
Yngve Søberg ruver og han ruver stort i tittelrollen. Som misfoster og pukkelrygg bærer han på problemet av å bli miskjent og hundset. Samtidig har han en datter som er lyspunktet i tilværelsen hans. Men som narr ved hertugens hoff framstår han som en drittsekk som også er med på å bære ved til den sørgelige endelikten.
Unge Lina Johnson fra Austevoll, øykommunen utenfor Bergen, gjør med dette sin debut i rollen som Gilda i Rigoletto i Bjørvika. Det er ingen liten rolle og operaen er en av de aller mest framførte i operaverdenen. Og hun kommer godt fra det!
Mario Chang i rollen som hertug har ikke mye å spille på før helt mot slutten. Men her handterer han bravurarien på mesterlig vis.
Rigoletto har vært en gjenganger ved Den Norske Opera. Helt siden Youngstorgets dager har den stått på spilleplanen. Av Verdis mange i operaer er det en av dem som rangeres blandt de fremste, ikke mist skyldes dette bravurarien La Donna e mobile.
I vår tid er det ikke til å unngå at handlingen skumper innpå metoo-skandalene som har ridd våre medier de siste årene og gjør det ennå. Maktmisbruk og sex er noe vi tydeligvis aldri biir helt leie av.
Jeg må gi ros til operaen for denne oppsetningen. Tross de mulighetene for lyseffekter som (nesten) nakne furustammer skaper i tett skog i det svenske rustfeltet er dette først og fremst Verdis musikk som utfolder seg i all sin prektaige fylde.
Fett, altså!
