Johan Strauss: Flaggermusen Ragnar Ulfung, Toril Carlsen, regi: Ronald Rørvik, premiere Den Norske Opera 9.5.98, annenpremiere 14.5.
Nå er det Flaggermus-tid igjen på Operaen – med et entusiastisk og veltrimmet ensemble, innsats av sangere, dansere og orkester, og med en spesilt sprudlende og freidig Ragnar Ulfung som tar publikum med på runder med diverse vittige innspill og utsagn om operaer og politikere etc. til gjentagende spontanapplaus.
Johan Strauss treakters operette ble framført første gang 1984 på Theater an der Wien i 1894. Den spilles for 129. gang på Den Norske Opera.
Denne oppsetningen er til stor del en feiende og festlig forestilling som med en mengde forviklinger og påfunn blir formidlet med driv og overskudd av sang- og spilleglede. Dette ser vi på en gjennomarbeidet detaljinstruksjon av Ronald Rørvik på såvel enkeltpersoner som i masseopptrinnene.
De svakeste sekvensene i forestillingene er enkelte talepartier hvor teksten er så banal at det kreves mye skuespllertalent for å løfte den til komikk eller ironi, noe ikke alle sangerne mestrer.
Ballettinnslaget i annen akt under prins Orlovskys ball er en klassisk formasjonsdans som blir utført av seks par og solister. Første del er preget av noe usikker og usynkron dans men siste del og finalen blir utført med spenst og bravur. Line Alsaker er vakker og sikker.
Toril Carlsen gjennomfører sin Rosalinde med sikker styrke, spesielt i arien i annen akt. Kjell Magnus Sandve som Eisenstein mangler noe i sanglig styrke og er litt forsert i enkelte talescener; først i siste akt som rabiat sjalu ektemann forkledd som advokat får han vist sitt komiske talent til fulle.
Anne-Lise Sollied som Adele synger meget godt og spiller med komisk snert på frisk nordnorsk dialekt. Hun er meget elegant som skuespilleren Olga. Henrik Engelksvik som den alltid ariesyngende tenor Alfred og Rosalindes tidligere kjæreste, mestrer både ariene og det komiske spillet. Anders Vangen som fengselsdirektør er knapt etterlignbar i scenene hvor han særdeles beruset ifører seg uniformsjakke med stokk samt svingstol via sprelsk akrobatikk.
Tredje akt som lett kan bli noe langtekkelig blir ivaretatt av en særdeles opplagt Ragnar Ulfung i en opprinnelig talerolle som er tilført både sangpartier og en rekke kjappe replikker på operasaken.
Erich Binder var en frisk og entusiatisk dirigent og orkesteret spilte tett og feiende.
Hvis man vil unne seg en festlig aften i Operaen, er det nå man kan gjøre det. Forestillingen går fram til 15.6.
Dette blir bare bedre og bedre!
Annenpremieren 14.5. viste et helt nytt lag dansere og sangere bortsett fra Ragnar Ulfung og Anders Vangen. Dette er definitivt ikke noe B-lag, forestillingen er gjennomført humørfyllt, lekende lett. Talepartiene spilles med større letthet og diksjon samt at de norske tekstene kommer bedre frem i sangnumrene. Turid Carlsen synger Rosalinde sikkert og selvfølgelig med humor. Erling Larsen som Eisenstein er lett, sprelsk og flørtende. Han synger godt og har en ledig rolleføring. Linda Øvrebø som Linda er forførende og ertende. Rutinert ensembleinnsats over hele linjen.
