Oslo Nye har denne høsten satset på farse, som skal trimme lattermusklene i det sure høstregnet. «En tjener for to herrer» er en nesten tre hundre år gammel komedie, opprinnelig skrevet av Carlo Goldoni fra Italia. Versjonen som vi i dag ser ble omskrevet i 2011 og handler om Frank Hansmark (Bjarte Hjelmeland) som har to jobber samtidig, for to krevende herrer med høye forventninger til tilstedeværelse og effektivitet. Naturlig nok lar jobbene seg ikke kombinere, og innimellom dørslamring, slapstick og dårlige replikkvekslinger utspilles komedien i pinlig seig fremdrift, uten evne til å fange sitt publikum.
Oslo Nye Teater Carlo Goldoni/Richard Bean: Tjener for to herrer, med: Bjarte Hjelmeland, regi: Kim Haugen, fotos: Gisle Bjørneby
Handlingen i dette stykket er syltynn. Skuespillerne har et vaklete manus å ta utgangspunkt i og resultatet blir deretter. Til tider er ikke handlingen morsom i det hele tatt og ingenting er så trist som en fremdrift uten poenger. Stillheten blir merkbar. Pinlig. Handlingen er lagt til et Sandefjord i et 60-talls miljø, med noen gode referanser til lokale kjendiser fra vestfoldbyen og treffsikker satire om vestfoldbyenes kniving seg imellom. Selv Bjarte Hjelmeland makter ikke å bære denne forestillingen, og det er ikke skuespillerens skyld – for det er rett og slett veldig lite å spille på. Midt i dette kaoset får vi også presentert 9 låter av et rockabillyband som spiller 60-tallsmusikk. Totalt malplassert, hvilken hensikt det har at de er tilstede er høyst usikker. Drøye ut tiden? Skuespillerne kommer enkeltvis ut og er solister og korister, men sammenheng med handlingen i stykket eksisterer ikke. Kim Haugens regi er slapp og det er tydelig at Haugens sin humor ikke treffer publikum av i dag. VI forventer bedre og det er leit å se at Oslo Nye Teater sløser med gode skuespillerkrefter på en slik suppe.
Styr unna!
