Den Norske Opera & Ballett 21.6.2011, Alvin Ailey American Dance Theater
Alvin Ailey er en legende i balletthistorien, og kompaniet han grunnla i 1958 består i dag av 30 dansere. Ailey var revolusjonær for sin tid og ga afroamerikanske dansere et ansikt. Hans pågangsmot hvisket gradvis bort raseskillet mellom svarte og hvite dansere, og han fikk selv oppleve en enorm utvikling helt frem til han døde i 1989. Alvin Ailey American Dance Theater er nå på Norgesbesøk, og for alle som lyst på en glad kveld i operaen kan forestillingen trygt anbefales. For oss andre blir det overfladisk.
Kompaniet viste frem fire svært ulike koreografier på premierekvelden. “Night Creature” til musikk av Duke Ellington var en meget lovende åpning, og det skulle også vise seg å bli kveldens høydepunkt. 15 dansere i lyseblå kjølige kostymer gir koreografien en sårhet og renhet, som når de forsterkes av imponerende strekk i armer og ben, blir en usedvanlig vakker sanseopplevelse. Musikken utfordrer også danserne til meget vanskelige kombinasjoner som fungerer stort sett tilfredsstillende.
Samuel Lee Roberts danser koreografien “In/Side” alene, til musikk av Nina Simone. Musikken er innertier, og Lee Roberts får frem frustrasjonen og sinnet i koreografien veldig bra. Det savnes likevel endel, da musikk og bevegelse ikke alltid harmonerer. Det skurrer og det er et tegn på en litt for lite gjennomarbeidet koreografi.
Etter pause blir det mer banalt. I “Love Stories” manglet det kjærlighet. Det ble overflatebehandlet på amerikansk vis. Det er klare paralleller til “Fame,” hvor en skoleklasse møtes, varmer opp, trigger hverandre og tilslutt skaper dans. Det går 20 minutter før høydepunktet kommer, om vi kan kalle det et høydepunkt. Det er når enkeltdansere får scenerommet alene at kjærlighetshistoriene fortelles, men det kommer for sent og blir for snaut.
Kompaniets signaturkoreografi er “Revelations” som Alvin Ailey skapte i 1960. Før koreografien får publikum se en film hvor koreografien blir forklart i detalj, og publikum får vite hva vi skal tolke og hva vi skal mene. Det tirrer oss. Det er nettopp dette som gjør at når vi får se koreografien danset, blir det som et hvilket som helst annet sirkus. Typisk amerikansk? Svært skuffende og man blir rett og slett snytt for en god danseopplevelse.
