Premiere Nationaltheatret 15.3.2003
Miller: Frakt under havet
Bjørn Floberg, Anne Krigsvoll, Kirsti Stubø, Per Frisch, Jon Øigarden, Finn Schau, Gerhard Bjelland, Rolf Arly Lund, Morten M. Faldaas, André Mellum, Odd Elg, Sidsel Nachtstern, Øyvind Skogly Pedersen og Stian Gjesdahl
Regi : Bentein Bardsson
Arthur Miller (1915) regnes sammen med Eugene O’Neill og Tennessee Williams som en av de mest kjente amerikanske samtidsdramatikerne. Han har skrevet både for scene, radio og film, bl.a. til The Misfits. Han markerte seg også politisk på venstresiden noe som medførte endel problemer under McCarthy-tiden rundt 1950. Av hans mest kjente stykker finner vi En handelsreisendes død og Alle mine sønner.
Basishistrien i Frakt under havet (A View from the Bridge) ble han fortalt av en venn. Han oppsøkte havneområdene og dro selv til Italia for å undersøke forholdene. Miljøet blant havnearbeiderne i 20-/30-årene var tøfft og mange var italienere eller av italiensk avstamming. Etter at immigrasjonsregelverket ble strammet inn ble ulovlig innvandring en mulighet for fattige italienere for å få seg lønnet arbeid for på den måten å holde liv i sin familie, blant annet på Sicilia hvor folk sultet.
Eddie – Bjørn Floberg – er en hardt arbeidende bryggesjauer som har levd sammen med sin kone Beatrice – Anne Krigsvoll – og sammen har de tatt seg av hennes søsters datter, Catherine nå 17 – Kirsti Stubø – siden hun var jentunge. Det er et nært og varmt forhold mellom onkel og niese hvor hun gjør hva hun kan for at han skal trives når han kommer sliten hjem fra jobben. Han derimot er streng i forhold til hvordan hun kler seg og hvem hun er sammen med.
Familien er blitt enige om at to fettere av kona skal få bo hos dem slik at de kan hjelpe sine familier hvis de kommer seg ulovlig inn i landet. Dermed starter konfliktene. Brødrene Marco – Per Frisch – og Rodolfo – Jon Øigarden – er ulike. Marco er gift og har flere barn mens Rodolfo er opptatt av moderne dansemusikk og synger og vil gjerne bli amerikansk.
Mellom de to unge oppstår det raskt interesse og sterke følelser, noe Eddie opplever som uhyre komplisert da han mener at Catherine er altfor ung og at Rodolfo absolutt ikke er en mann han har respekt for. Han mener han muligens er homofil og bare ute etter å skaffe seg lovlig opphold via giftermål.
Spenningen bygger seg opp og Eddie blir mer og mer desperat. Han søker juridisk hjelp for å se om det er noe som kan gjøres for å stanse forholdet som har utviklet seg over et halvt års tid. Eddies forhold til sin kone er også problematisk. Hun ser tydelig hva som skjer, men han kjemper med sine undertrykte forbudte følelser i forhold til Catherine. Dette skaper grobunn for en eksplosiv utvikling.
Stykket har en forteller i rollen til advokaten Alfieri spilt av Finn Schau slik at handlingen med ujevne mellomrom brytes og han kommer med sine refleksjoner og kommentarer til historien. Dette blir på en nesten brecht’sk måte å bryte en dramatisk oppbygging på for å bevisstgjøre tilskueren i engasjement og tankeprosess.
Bentein Baardson har med denne oppsetningen benyttet seg av en veksling mellom detaljerte nyanserte realistiske scener og mere stiliserte skisseaktige sekvenser som står fint mot hverandre og skaper kontrast og spenning i den dramatiske oppbyggingen.
Bjørn Floberg leverer en imponerende prestasjon gjennom hele forestillingen. Man rives med av hans spill og lever med ham på de ulike følelsesnivåene. Han står sterkt og fullendt i denne nyanserte karaktertegningen. Mot ham gjør Anne Krigsvoll igjen en av sine dyktige innsiktsfulle olletegninger og formidler denne kvinnens fortvilelse og maktesløshet på en medrivende måte.
Kirsti Stubø har et stykke igjen på å formidle denne karakterens utvikling fra en ubevisst keitete jentunge til en dypt forelsket ung kvinne. Hennes spill er bare virkningsfullt i deler av stykket, i andre partier blir det lett handling uten dramatisk nerve. Har man sett henne ta ut det totale i mange av hennes tidligere roller vet vi at her er det mer å hente.
Scenografien er mørk og hviler som en silhouett av skip og brokonstruksjoner mot den lysere bakgrunnen og er medvirkende på å skape en faretruende stemning. På tross av handlingsbrudd og fortellerstemmen som gir en tildels forutsigbar utgang på stykket blir man dypt grepet og revet med av historien og skuespillernes formidlingsevne.
