Premiere Oslo Nye Teater Dukketeatret 8.3.2003
Aristofanes (bearbeidet av Petter Næss): FULL FJERT FOR FRED
Kjersti Germeten • Marianne Edvardsen • Stein Kiran • Hans Rønningen • Per Skjølsvik • Knut Wiulsrød
regi: Petter Næss
Parallelt med de gamle greske dramatikerne rundt det tredje og fjerde århundret før Kristus levde Aristofanes som skrev ca. 40 komedier hvor vi har bevart 11. Av disse er det først og fremst Lysistrata som vil være kjent for et norsk publikum.
Oslo Nye Teaters Dukketeater, som har bidratt med fantastiske forestillinger som Stormen og Hedda Gabler, og en rekke forestillinger for barn, kan ønske velkommen til nytt tilholdssted, den gamle trikkestallen på Toshov som er fint pusset opp. Endelig får disse utholdende oppfinnsomme skuespillerne en større scene å fremføre ting på og selvfølgelg mye bedre plass for publikum.
Petter Næss har både bearbeidet Aristofanes’ stykke Freden og står ansvarlig for regien. Stykket begynner med at skuespillerne tar direkte kontakt med barn og voksne i salen og introduserer dukkene og bakgrunnen for historien. Deler av handlingen skisseres.
Det har vært krig i landet i lang tid. Bonden Trygaios – Hans Rønningen – er fortvilet for at han ikke evner å fø hverken sin datter eller sine gårdsfolk. Han beslutter å dra til Olympen hvor de greske gudene holder til på toppen av et fjell for å be om at fredsgudinnen kommer tilbake på jorden. Han får hjelp av åtselbillen tordivelen – Stein Kiran iført et fantastisk farveskimrende kostyme – for å fly opp. Men først må den fores og her er det lagt opp til vel mye promp- og bæsjesnakk.
Så følger vi Trygaios’ ferd med hans opplevelser til han treffer guden Hermes som forteller at gudene er lei av menneskenes slåssing og voldsbruk og har gitt opp å skape fred. Da begynner hans kamp for å endre dette synspunktet via gaver, smiger og overtalelser.
Det er blitt en ujevn forestilling hvor vektlegging på ulike scener og hendelsesforløp blir skev. De brutale lydsterke tildels skremmende scenene med krig og kamp blir overdimensjonerte og klart for voldsomme for de minste barna, spesielt lydmessig. Flere barn satt med hendene for ørene og enkelte skrek og ville hjem. Det virker som om man få inntrykk av at man ikke stoler på det visuelle inntrykket som i dette tilfellet er sterkt nok i massevis.
Slik dette er utformet passer det ikke for de minste. Enkelte sekvenser og replikker er vel forserte og passer best for et voksent publikum, noe som lager fortellermessige huller for barna. Noen scener kunne fint vært dempet noe i det verbale tempoet, store deler av denne teksten vil barna ikke få med seg. Andre scener er frydefullt underholdende og underfundige og vakre med fint kostymerte dukker.
Det er å ønske at skuespillerne og instruktør nå ikke lar seg forføre av muligheten for større effekter på den nye scenen men tar med seg de fine tradisjonene med å formidle historier og eventyr med barnet i fokus.
