Premiere Nationaltheatret 24.3.2007
Tennesse Williams: Glassmenasjeriet
Kjersti Holmen, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise
Regi: Sofia Jupither
Det hersker en Tennessee Williams-feber i Oslo for tiden. Nylig hadde Katt på hett blikktak premiere på Det Norske Teatret. På Nationaltheatret var det Glassmenasjeriet som hadde premiere i går. Det er nesten så en spør, hvor er det neste gang premiere på Sporvogn til begjær, Iguana-natten eller noen av de andre Tennessee Williams-stykkene?
Glassmenasjeriet (1944) er kanskje hans mest personlige stykke. Av hans over tredve dramaer er det i dette han kommer nærmest seg selv. Skildringen av familien på tre – mor, søster og en sønn hvor han i denne skikkelsen åpenbart gir uttrykk for seg selv og sin rastløse ungdom – er på mange måter tolket som hans selvbiografi. Likhetene med hans egen familiebakgrunn, særlig med søsteren Rose, er altfor påtakelige.
Nå kan man si at har man sett et av Tennessee Williams’ stykker, vil man kjenne igjen mye av karakterene. Men slik er det med alle forfattere, her går en ubrudt linje fra Ibsen til Norén. Familieoppveksten setter uslettelige inntrykk på en ung og søkende sjel.
Oppsetningen av Glassmenasjeriet er bevisst valgt i lavmodus. Det spennes ikke opp noe stort lerrett, dekorasjonen er minimal og spartansk – for tuslete etter vår mening – og i stykkets lengste og viktigste scene spilles det med strømbesparende lyssetting, her er det fem stearin-lys som såvidt viser ansiktene. Dessuten snakkes det så lavt at du må anstrenge deg virkelig for å få med deg ordene.
Dette har to virkninger. For undertegnede ble det slik at den valgte uheldige sceneløsningen kom i veien for spillet, den virket uklok og distraherende. Skuespillerne hadde en knapp halvmeter å bevege seg på, mens mye av aksen i spillet – rundt spisebordet – ble forskjøvet bakover mot det ene hjørnet. Stykkets symbolske illusjonsskaper, glasskapet, sto riktignok sentralt plassert nesten på fanget på publikum på første rad. Til overmål var det lagt et tak over den usle stua med fullt belyste møbler. Men her så vi ingen bevege seg.
Det tok derfor tid å la spillet synke i denne etter min mening helt håpløse sceneløsningen. Fordelen var derimot at du som tilskuer ble trukket inn i spillet og at skuespillerne var så nær publikum at de slapp å deklamere. Dette gjorde store positive utslag i stykkets høydepunkt, den lange scenen mot slutten av stykket. Her blir det nært og intimt, du trekkes inn i Lauras tragedie på en måte som gjør deg sterkt tilstedeværende i det som skjer.
Kjersti Holmen spiller rollen som moren. Da stykket gikk på Oslo Nye Teater for tyve år siden gestaltet hun Laura. I denne rollen på Nationaltheatret har hun mye å spille på. Rollen kan også bikke over i lattervekkende nesten revy-aktige karrikaturer av den masete og hysteriske moren. Her mestrer og balanserer Kjersti Holmen spillet fint selv om det ikke var til å komme forbi at mange skuespillere ofte måtte dra på smilebåndet da hun satte i gang sin endeløse rekke av ubetydelige plattheter. Typetegningen er tydeliggjort alt fra første stund. Den unge Tom og moren står på hver sin side med Lauras tragedie mellom seg. En saftig krangel helt i starten av stykket greier ikke å overdøve denne oppsetningens preg av intimitet og nærhet.
Gutta, Thorbjørn Harr som unge Tom (forfatteren selv) og Jan Gunnar Røise som den som får gitt Laura et lite glimt av livet noen få sekunder et kyss varer, er begge sikre og overbevisende i sitt spill. Særlig likte vi Thorbjørn Harrs ujålete og enkle framstilling. Langt fra macho gir han et treffende bilde av den unge gutten som slåss mot morens stengsel og som har det levende livet sterkt kriblende i seg. Men også Jan Gunnar Røise som den unge besøkende herren er dyktig i sin rolle. I stykkets avgjørende og lengste scene greier han og Birgitte Larsen å levendiggjøre Lauras tragedie på en slik intens måte at det blir gripende teater ut av det. Glassfiguren knuses – med kysset – slik brister også alle illusjonene i Lauras liv.
Det er en tett forestilling vi opplever på Amfiscenen. Det blir sterkt teater ut av det for det bevisste kammerspillet gjør at du uvergelig dras inn i familiens og Lauras tragedie.
