Riksteaterpremiere Lillehammer 15.2.2004
Tennessee Williams: Glassmenasjeriet
Trond Høvik, Marit Østbye, Silje Færavaag, Christoffer Staib, Regi: Marit Moum Aune
Det er lenge siden man har kunnet oppleve den amerikanske forfatteren Tenneesse Williams’ (1911 – 1983) dramatiske arbeid Glassmenasjeriet som han gjorde i 1950. Det ble vist på Nationaltheatret i 1967 med Ada Kramm og Fjernsynsteatret hadde en versjon med Wenche Foss i en uforglemmelig tolkning som moren. Det ble for tyve år siden også laget en amerikansk film over den med Paul Newman som instruktør og Joanne Woodward i rollen som moren, en opprivende og skjellsettende opplevelse.
Tenneesse Williams er en av dem som har markert seg sterkest som dramatiker både på scene og innen film. Mange av de store karakterskuespillerne har tolket hans roller, som i Sporvogn til begjær og Katt på hett blikktak.
Det er et godt valg av Riksteatret å velge å sette opp dette, spesielt å velge Marit Moum Aune til regioppgaven. Hun har allerede markert seg med flere særpregete og oppfinnsomme oppsetninger både på Nationaltheatret og Det Norske Teatret.
I en scenografi bestående av nedslitte møbler og hauger med skrivemaskiner, telefoner og aviser står Tom Winfield – Trond Høvik – en voksen mann som henvender seg direkte til publikum med bruddstykker av sin livshistorie som så vises i tilbakeskuende scener. Det er seks år siden han var ferdig med high school og han har en intetsigende jobb på et skolager som han oppfatter som et uutholdelig ork. Men siden hans litt eldre søster – spilt av Silje Færavaag – er handicapped etter sykdom og faren forsvant for mange år siden, bor han sammen med henne og sin mor – Marit Østbye – under ganske kummerlige forhold.
Moren har selv vokst opp i sydstatene og forteller stadig om sine oppvartende kavalerer som enten var plantasjeeiere eller sønner av dem. Hun dels drømmer seg bort i en fantasiverden og ønsker at datteren Laura skal få kavalerer på besøk og stifte egen familie. Laura er en uhyre sjenert og kuet ung kvinne som lider sterkt under sitt handicap. Hun klarte aldri å fullføre skolen og senere kursvirksomhet blir avbrudt på grunn av angst og uro.
Tom drømmer om å komme seg ut av dette med morens evindelige mas og beskyldninger. Han ønsker å skrive men har små muligheter for å virkeliggjøre dette. Fordi han er meget glad i søsteren blir han værende i dette limboet.
Trond Høvik leverer en finnyansert rollekarakter. Han får frem både apatien, drømmen og den svarte humoren. Marit Østbye er meget dyktig som moren. Hun er så irriterende med sitt uavindelige gnål at man kjenner det fysisk. Så skifter hun og er lett flørtende vertinnen når Toms arbeidskollega kommer på visitt. Hun er også genuint fortvilet når hun av og til tar virkeligheten inn over seg.
Silje Færavaag viser i denne rollen at hun mestrer det finstemte og rolige kammerspillet med en indre dyp fortvilelse men også en stille glede i leken med sine små fint utformete glassfigurer. De skaper stemninger som berører og engasjerer med inderlig spill og uten store fakter. Musikken av Nils Petter Molvær er fint ivertatt som dempet jazzmusikk. Det er bare enkelte ganger det blir unødvendig markert.
