KULTURSPEILET Nyhetet, omtaler, intervjuer og reportasjer om alt av kultur
Tirsdagens auksjon over bildende kunst hos Blomqvist viste et publikum som tydeligvis hadde lyst til å bruke penger igjen.
Budene fløt jevnt gjennom de 141 utropsnumrene på tirsdagens auksjon over maleri og skulptur, – annen del av årets høstauksjon, som kvelden før hadde dreiet seg om smykker og antikviteter. 36 av 141 utropsnumre ble ikke solgt og en del gikk under minstepris, men det ble også oppnådd priser over og til dels langt over forhåndsvurderingene.
Denne høstauksjonen hadde en jevn og høy kvalitet, men kunstobjekter i den aller øverste prisklassen var ikke lagt ut på denne auksjonen. Kveldens dyreste objekt og hovedutropsnummer var Hans Fredrik Gudes oljemaleri “Landskap og buskap med foss” fra 1852, 99 x 88 cm. Maleriet har vært i privat eie hos fyrsteparet Grace og Rainer av Monaco, og var vurdert til mellom 1,2 og 1,5 millioner. Maleriet hadde mange budgivere, og ble etter en lang budrunde til slutt klubbet på 1,9 millioner.
Katalognummer 289, Ludvig Karstens portrett av Helge Rode fra 1919 hadde samme året blitt stilt ut nettopp hos Blomqvist Kunsthandel, den gang med en prislapp på 12.000 kroner. Tirsdag kveld ble det klubbet på 680.000 kroner, flere ganger vurderingen på mellom 200.000 og 300.000.
Store forventninger var også knyttet til Rolf Nesch sitt fargemetalltrykk i seks deler, “Sildefiske” fra 1938, som nesten tangerte millionen. Med flere budgivere i salen og på telefonen skjøt budene fart fra 700.000 og oppover. 990.000 ble tilslaget, godt og vel prisvurderingen på 800.000 – 900.000. Imidlertid ble fargemetalltrykket i fire deler “Gud Fader” av samme kunstner ikke solgt. Dette var vurdert til ca. en halv million.
Gustav Vigelands “Sinnataggen” i bronse var forventet å oppnå mellom 800.000 og 900.000. Kun et par budgivere viste interesse, og skulpturen ble klubbet på 660.000 med forbehold om selgers aksept.
Kvelden var god for arbeider av Hans Fredrik Gude, som også hadde malt akvarellen “Åserudtjernet, Ringerike” 1889. Etter en lang budrunde både i salen og på telefonen endte dette på 108.000, over det dobbelte av forhåndsvurderingen. Ivrige budgivere skapte også spenning rundt Johan Christian Dahls miniatyr “Møens Klint” fra 1828, og på engelsk og norsk haglet budene forbi prisvurderingen på 110.000/130.000 og opp til 170.000.
Telefonbudgivere, tydeligvis utenlandske, dro også prisene opp på utenlandske kunstnere. Et lite maleri med motiv fra Paris av Eugen Galien-Lalou gikk for 90.000, mot 50.000-60.000 som forhåndsvurdert, mens samtidskunstneren Olivier Debre’s “Komposisjon” fra 1974 gikk for 52.000, det dobbelte av laveste vurdering.
Samtidskunst vakte imidlertid klart mindre interesse hos publikum. Da denne avdelingen ble presentert mot slutten av auksjonen, begynte salen merkbart å tynnes. Enkelte arbeider fant likevel interesserte kjøpere, som Håkon Gullvågs “Den store dagen”, som oppnådde et tilslag i tråd med forhåndsvurderingen (115.000), og Knut Jørgensens akvarell “Alhambra” (210.000 mot 100.000/120.000). Ca halvparten av Munch-grafikken ble solgt, det dyreste var også trukket fra auksjonen.
Selv om flere av naturromantikerne generelt var vurdert 10-20% over det publikum ønsket å by, var folk tydeligvis kommet for å handle. Objekter opp til 100.000 gikk greit unna denne kvelden, og i noen tilfeller kunne det virke som dekorative hensyn kunne slå atskillig sterkere ut enn det vedkommende kunstner skulle tilsi. Idylliske skjærgårdsmotiver oppnådde priser dobbelt så høye som vurdering, men et sjarmerende dyremotiv av Karl Uchermann ble kveldens store hakeslepp. Katalognummer 297, “En matfrier” fra 1904, 46 x 54 cm med et yndig motiv av en spurv og en hvalp, fikk flere budgivere til å gå fullstendig av hengslene. Maleriet var vurdert til 20.000 – 25.000, men to-tre budgivere ville aldri gi seg, og salen trodde knapt hva de så og hørte da auksjonarius til slutt klubbet bildet på 235.000! Bare tilleggsomkostningene på 15,7% utgjør 36.895 – som i seg selv er langt over prisvurderingen.
Mye kan tyde på at publikum finner det vel så interessant å ha verdiene på veggen fremfor i banken for tiden, og man får håpe dette kan bety hyggeligere tider for kunstmarkedet fremover.
