Like sikkert som at julen snart er rundt hjørnet, er det at Nasjonalballetten rigger opp sitt gamle scenografiske materiale og satser på «Nøtteknekkeren.» Balletten, som er selve symbolet på julestemning for mange, er en søt liten drømmende historie med alt man kan vente seg av klisjeer og søte naive påfunn. Peter Tsjaikovskijs musikk er praktfull. Musikk et hvert barn kan nikke gjenkjennende til og som fenger ørene til både store og små.
På tross av at alt det ytre er på plass blir ikke dette en festaften. Danserne kjeder seg, og det er synlig fra alle salens seter. De danserne som ikke kjeder seg, slurver. Rutinen har inntatt operaen og da er det ikke mye glød og enkeltprestasjoner å glede seg over. Selv en av høstens desidert beste dansere, Maiko Nishino i rollen som blomsterfeen, feiler og virker i enkelte øyeblikk både usikker og distrahert.
Premieren lørdag var forestilling 173 av denne produksjonen, på dagen elleve år etter premieren i 1994. Vi kan vel ikke vente oss at denne produksjonen pusses over på Youngstorget, men scenografien og kostymene(som til tider svikter funksjonelt) må ikke bli med på flyttelasset til Bjørvika. Både voksne og barn fortjener bedre.
