Premiere Nationaltheatret 15.2.2003
Tsjekov: Kirsebærhaven
Frøydis Armand, Linda Mathisen, Andrine Sæther, Bjørn Skagestad, Per Egil Aske, Anders T. Andersen, Henrik Scheele, Merete Moen Trond Brænne, Marian Saastad Ottesen, Espen Skjønberg, Lars Wikdahl
regi: Stein Winge
Så er det tid for Tsjekovs (1860-1904) siste teaterstykke Kirsebærhaven (1904), et stykke regiansvarlig Stein Winge mener er lysende inne verdensdramatikken og hvor man ikke kan stryke en linje. Han sammenligner det med Mozarts Jupiter-symfoni, hvor de fire aktene tilsvarer de fire satsene.
Tsjekov som var utdannet lege var en aktiv novelleskribent og dramatiker som først i de siste åtte årene av sitt liv skrev de fire verdenskjente dramatiske verkene.
Stein Winge har i løpet av de siste atten årene satt opp syv Tsjekov-stykker på forskjellige scener i inn- og utland, blant annet en tidligere oppsetning av Kirsebærhaven i København. Han poengterer at man aldri kan repetere Kirsebærhaven, man må alltid gå dypere i Tsjekovs stykker.
Dette er en stilisert renskåret forestilling som i de partene hvor dette fungerer står sterkt. Men det krever en dyp nerve og innlevelse og formidlingsevne hos skuespillerne. Og det er ujevnt i denne oppsetningen. Det virker uferdig.
Frøydis Armand spiller godseierinnen som nå kommer tilbake etter et femårig opphold i Paris. Hun flyktet dit etter at hennes lille sønn druknet. I mellomtiden er familien dypt gjeldstynget, hennes mann har forlatt henne og de har ingen midler igjen. Hun har vendt tilbake til sitt gods sammen med sin bror spilt av Bjørn Skagestad og datteren Anja Linda Mathisen. Hennes eldste datter – spilt av Andrine Sæther – har i mellomtiden drevet godset.
Tilbakekomst og gjensyn er både vemodig og dramatisk paralellt med en fullstendig manglende evne til å se den økonomiske situasjonen i øynene. En gammel familievenn som nå har slått seg stort opp – Lopakhin spilt av Per Egil Aske – prøver forgjeves å komme med løsningsforslag og tilbud. Men godseierinnen vil ikke stykke opp kirsebærhaven og velger å leve i fortiden. Det tetner seg til, både mellom personene hvor ulike forhold og dramatiske hendelser utvikler seg og den ytre økonomiske situasjonen som tilspisser seg med tvangauksjon for døren.
I stykket står Frøydis Armand sterkt som grevinnen. Hun leverer et gripende spill som tar en inn i denne kvinnens fortvilelse, flukt og resignasjon. Det som er beklagelig er at hun har sjelden motspillere som tar dette og slik blir det ubalanse og uttrykket svekkes. Flere av de yngre skuespillerne har fått instruksjon som ligger nær opp til klisjeer og det skal et sterkt uttrykk til å formidle dette.
Henrik Scheele gjør en kraftfull rolleutførelse med sin desperat utagerende fysikk. Bjørn Skagestads fortutlete skikkelse blir borte i en nærmest karrikert framstilling. Hans hjelpesløshet og vemod kommer frem i bare deler av dette uttrykket. Per Egil Askes fremstilling bærer i store deler av forestillingen og man aner her følelser og brytninger som kommer best frem i samspillet med Frøydis Armand.
Espen Skjønberg som husets gamle kammertjener, en representant for det gamle systemet, er denne skikkelsen helt ut til sine behanskete fingerspisser. Han er hjelpesløs i denne brytningstiden hvor godseierveldet bryter sammen, livegenheten er over og folk må orientere seg på nytt uten at dette er noe hjelp for fattige.
Tsjekov fire store stykker oppfattes som komedier i Russland. For oss er det mere problematisk med denne betegnelsen selv om det er endel ironi, svart humor og tildels hjertesløs utlevering av noen av rollefigurene. Det er et stykke med en klar dramatikk som tar opp ulike relasjoner på det mellom-menneskelige plan og hvordan det påvirkes av det endrete samfunn rundt dem.
Scenografien er enkel og fin ramme i lyst treverk med et diskret overlys som gir assosiasjoner til de russiske bjerkeskogene. Musikalsk deltar trekkspilleren Petter Kristiansson i enkelte scener og skaper en atmosæfre som spenner fra det vedmodige til det lystige. Det er fint med en oppsetning hvor man satser på ordet og lar forestillingen drukne i unødvendig lyd.
