Premiere Nationaltheatret Amfiscenen 30.8.2002
Ibsen: Lille Eyolf
Mads Ousdal, Gørild Mauseth, Silje Færavaag, Henrik Mestad, Frøydis Armand
regi: Gabor Zsambeki
Henrik Ibsen (1828-1906) skrev sine skuespill over en femtiårsperiode. Lille Eyolf hører med til de siste, fra 1894. Stykket spilles både i Norge og på verdensbasis men ikke så hyppig som de mest populære Ibsen-dramaene.
Personlig opplever jeg Lille Eyolf som et noe anerledes stykke av Ibsen. Blant annet fordi barnet dør tidlig i stykket, et drama som får nesten uoverstigelige konsekvenser for den nære familien. Ektefellene, Alfred og Rita Almers – Mads Ousdal og Gørild Mauseth – har hatt et lidenskapelig forhold hvor spesielt Alfred har vært alt for Rita. Hun har også latt han bestemme oppdragelsen av deres lille handicappede sønn Eyolf som har innebært stram vektlegging på boklig lærdom uten at det har vært et nært følelsesmessig forhold mellom far og sønn.
Stykket begynner med at Alfred kommer tilbake fra en fjellvandring og han har endret holdning til både sin kone som han er unnvikende i forhold til og sin sønn som han nå ønsker å gjøre til et frilufts/naturbarn. Rita som er en varmblodig og sensuell kvinne reagerer sterkt på mannens avvisning og i konfrontasjonen skriker hun ut sin egoisme og motstand at sønnen har kommet mellom dem.
Ut fra dette aksellerer dramaet med ulykken og reaksjonene på denne. Ingeniør Borgheim spilt av Henrik Mestad er forelsket i Alfreds søste Asta – Silje Færvaag. Frøydis Armands entre som Rottejomfruen er en personlig og sterkt formidling av forvarsler, uhygge og drama som setter en stemning som følges opp i resten av stykket. Spillet er tett, nervesterkt og drivende. Handlingen er som en virvel som følges av dialoger og opptrinn skuespillerne i mellom.
Henrik Mestad er en frisk og freidig fyr med sjarm, men også alvor i sin opptatthet av Asta. Samspillet mellom Ousdal og Mauseth er finstemt og nesten som en dramatisk dans i enkelte av scenene. De gjør dette stoffet aktuelt og nærværende. Forholdet mellom Alfred og Asta er flerbundet og flertydig og Ousdal mestrer best å få fram disse dimensjonene. Silje Færvaag har ikke helt grepet dybden i karakteren. Det blir noe ujevnt.
Ut fra der jeg kan huske er dette en av de beste oppsetningene av Lille Eyolf jeg har sett. En time og førti minutter uten pause sluker deg inn i dramaet.
