Black Box 4.6.2000 Carte Blanche/zero visibility corp.: Suppose this time I see what he saw kor.: Ina Christel Johannessen
Koreografen Ina Christel Johannessen har i samarbeid med dansere fra Carte Blanche og zero visibility corp. arbeidet frem denne forestillingen. Forestillingen begynner i stillhet hvor en kvinne utfører en dansescene. Etter en stund blir en “plate” satt i gang og tolv små monitorer viser platespilleren, og så kommer lyden – som øker og øker så hørselsvern og fingre i ørene såvidt gjør at du kan være til stede. Bevegelsesseriene er til å begynne med interessante. Danserne er plastiske og behersker godt uttrykket, men etter en stund blir det repetisjoner som tømmer uttrykket. Så følger en scene hvor alle danserne – tre kvinner og tre menn – står på linje, først lenge tause og ser utover publikum. De utfører etter hverandre ulike lyder og påfunn, ofte med humoristisk vri.
Så følger igjen sekvenser med pardans og solodans til oppskrudd lydnivå og etter tre kvarter (forestillingen varer en time) gikk jeg igjen i redsel for å få hørselskade og få ubehag av å være der. Det var flere andre publikummere som satt med hendene for ørene.
Lyd i endel moderne danseforestillinger har nå utviklet seg til å bli selvdestruktiv. Det blir et spørsmål om å holde ut. Konsentrasjon og interesse for det som foregår på scenen blir ødelagt. Personlig synes jeg det er spennende med moderne dans, men jeg synes det er høyst beklagelig at mulighetene til å oppleve det blir ødelagt av koreografens mangel på evne til å finne et lyduttrykk og nivå som supplerer dansen og ikke fører til at man rømmer lokalet. Før syntes jeg det var spennende å se forestillinger hvor Ina Christel Johannessen hadde koreografien fordi hun tok en med på en oppdagelsesferd i hva dansere kunne mestre innen sprang og oppfinnsomme bevegelsesmønstre. Dette er gode dansere som kunne fått anledning til å vise så mye mer!
