Premiere Den Norske Opera 14.9.2005 Puccini: Manon Lescaut
Liana Aleksanyan, Trond Halstein Moe, Hugh Smith, Magne Fremmerlid, Kjell Magnus Sandve, Den Norske Operas Kor og Orkester, Musikalsk ledelse: Olaf Henzold, Regi: Daniel Slater, I samarbeid med Opera North/Leeds og San Fransisco Opera
Puccinis opera Manon Lescaut har ikke vært oppført i Den Norske Opera siden 1980, og nyproduksjonen som hadde premiere onsdag kveld er et samarbeid med Opera North i Leeds og San Fransisco Opera. Operaen var i sin tid Puccinis gjennombrudd og ble uroppført i Torino i 1893. Handlingen bygger på romanen “Histoire du Chevalier des Grieux et de Manon Lescaut” (Historien om Ridder Grieux og Manon Lescaut) av Abbé Prevost fra 1731, en roman som har inspirert flere operakomponister før Puccini, nemlig Aubert og Massenet.
I motsetning til Massenet følger Puccini handlingen i romanen nøyaktig. Manon Lescaut er en vakker ung kvinne som naivt nok tror hun kan få alt, både kjærligheten til en ung mann samtidig med hengivenhet, makt og penger fra en mektig, eldre mann hun velger å leve sammen med. I romanen – og i Puccinis libretto – er Manon i følge med sin bror på vei til et kloster der hun skal fullføre sin utdannelse, når hun møter den unge, pengelense ridderen des Grieux som hun blir stormende forelsket i og rømmer med til Paris. Etter noen måneder i fattigdom lar hun seg overtale til å flytte sammen med den rike, eldre levemannen og skatteoppkreveren Géronte de Ravoir. Et liv i luksus blir også for kjedelig i det lange løp, og når hun møter igjen sin tidligere kjæreste des Grieux får hun ham snart over skuffelsen og på kroken igjen. Men Manon undervurderer Géronte de Ravoirs reaksjon, han får henne nemlig arrestert for prostitusjon og kjæresten uskyldig anklaget for falskspill, og Manon blir deportert til den daværende franske provinsen Louisiana. Den fortvilte des Grieux får overtalt kapteinen til å ta ham med ombord som dekksgutt, men fremme i Louisiana venter en ublid skjebne. I ørkenen nær New Orleans dør Manon til slutt av sult og tørst i armene til des Grieux.
I denne nye produksjon har regissøren Daniel Slater flyttet handlingen til tiden etter frigjøringen etter andre verdenskrig i Paris. Soldatene og befolkningen feirer, mens “tyskertøser” og “kollaboratører” får gjennomgå. Des Grieux er her student, mens Géronte de Ravoir er finansminister. Geronte de Ravoirs reaksjon på Manons svik blir i denne forestillingen å få henne anklaget og tatt til fange som “tyskertøs” og sendt henne til en fransk, oversjøisk straffekoloni. Det man oppnår med denne forflytningen i tid, er å overføre adelens maktmisbruk i romanen (librettoen) til det maktmisbruket man opplevde i tiden etter frigjøringen. Også her i Norge ble kvinner som hadde hatt et forhold til tyske soldater glattbarbert på hodet og også isolert i leirer, eksempelvis på Hovedøya innerst i Oslofjorden. I denne forestillingen lar regissøren dessuten Manon få gjennomgå den brutale avstraffelsen å brennemerkes med hakekors på den bare issen.
Dette regigrepet er virkningsfullt, men det gjør forestillingen atskillige grader kaldere og hardere, og Puccinis realisme blir ytterligere skrudd til. På tross av en svært bra scenografisk løsning kan de historiske og geografiske referansene til tider gå litt i surr. Imidlertid er det den unge Manons tragiske skjebne som er kjernen i historien. Den 18 år gamle Manon er en storforførerske som både er naiv og beregnende, kjærlig og grisk på samme tid, hun er forelsket både i sin kjæreste og i sitt smykkeskrin og hennes innstilling er klart “ja takk – begge deler“. Hun har bare ikke forstått hva slags mennesker hun har med å gjøre.
Flere gjestesangere står på rollelisten i denne produksjonen. Armenske Liana Aleksanyan er visstnok den yngste utøver som har sunget den store rollen som Manon, og hun gjør en solid prestasjon. Premierekvelden hadde hun amerikanske Hugh Smith å synge mot. Vi savnet kanskje noe mer følelsesmessig spill, men sangmessig sto de løpet meget bra. Vår egen Trond Hallstein Moe i rollen som Manons bror og Magne Fremmerlid som den usympatiske Géronte de Ravoir skuffet absolutt ikke sitt hjemmepublikum denne gangen heller, de innfridde stort både skuespill- og sangmessig. Kvelden var ikke minst orkesterets og Puccinis herlige musikk under ledelse av Olaf Henzold.
Forestillingen spilles ytterligere ni ganger, siste gang 26. september, og er så absolutt et høydepunkt i DNO denne sesongen.
