MED EGEN STEMMERETT

En hel generasjon unge operasangere er på vei ut fra operahøyskolene og inn på scenegulvet. Denne våren har vi møtt en spretten Helge Rønning i rollen som Nemorino i Den Norske Operas Elskovsdrikken, der også Tanja Leine, som går 3. år på Operahøyskolen i Oslo, debuterte i rollen som Gianetta. For tiden utgjør Ann-Helen Moen som Zerlina og Håvard Stensvold som Masetto et sjarmerende, forelsket par i Don Giovanni på Den Norske Opera.

Både Helge Rønning, Ann-Helen Moen og Håvard Stensvold har gått mer eller mindre samtidig på Operaakademiet i København.

Håvard Stensvold debuterte allerede i 1997 med nettopp rollen som Masetto på Det Kongelige Teater i København. Han sang i 1998 den samme rollen ved Den Fynske Opera i Odense, der han også har hatt flere roller, bl.a. Guglielmo i Cosi fan tutte. Ikke minst har han en rekke konserter bak seg både i Norge og Danmark, både med kirkemusikk og med tyske lieder. Ved innledningen til påskeuken vil publikum kunne høre ham i Mozarts Requiem i Uranienborg Kirke.

Egentlig hadde Kulturspeilet tenkt å snakke med Håvard Stensvold om unge operastudenters lange og tornefulle vei til suksess. Utgangspunktet var blant annet operasjef Bjørn Simensens stående råd til unge sangtalenter: “Bli operasanger hvis du absolutt ikke kan la det være. Kan du tenke deg et annet yrke, så velg heller det!“.

Men som annen generasjons operasanger i familien Stensvold, har 29 år gamle Håvard et helt annet sett av problemstillinger på sin dagsorden. Konvensjoner og forventningspress og er blant det mest sentrale.  

– Det er så mange lover i klassisk musikk! Det å kle seg i smoking eller livkjole, stille seg opp foran publikum og synge lieder på et fremmed språk er helt absurd egentlig! Jeg forsøker å formidle mer direkte til publikum, oversette tekstene eller fortelle publikum noe om programmet før eller mellom sangene.   Inspirasjon fra andre musikkformer, fra pop, reggae, jazz og visesang er viktig for en moderne utøver av klassiske musikkformer, mener Håvard. Han bruker også slik musikk for å koble av etter en lang dag med prøvesang og jobbing. Men etter en kveld på byen derimot, hører han klassisk og aller helst Beethovens 5. klaverkonsert, 2. sats.  

– Jeg var med på en operaoppførelse i Odense på en bitte liten amfiscene med bare unge sangere og publikum to meter unna. Det var nærkontakt med publikum! Det ble nesten litt vel nært da en dame i tillegg brukte teaterkikkert. Hun må ha vært tannlege. Jeg vet ikke om en slik forestilling hadde fungert med eldre, etablerte sangere.  

Hva som kreves for å bli en god operasanger, dreier seg ikke bare om en god stemme, mener Håvard.   – Operatalent er ikke bare sangtalent. Det er også talent for skuespill. Dessuten kreves det talent for å gjøre de riktige valgene underveis. Dette er uhyre viktig. Ikke minst gjelder det å holde igjen, det å ikke påta seg for store oppgaver før man er moden for det. I tillegg har valget av riktig pedagog den aller største betydning for å utvikle sitt talent.  

En varm potet, forstår vi.  

– Betydningen av å velge riktige lærere er enorm. Det finnes forferdelig mange dårlige pedagoger, både i Norge og internasjonalt. Det er ikke sjelden jeg hører et flott talent som synger helt galt. Da er jeg sterkt fristet til å råde vedkommende til å velge en annen pedagog. Ikke gift deg med sanglæreren din, er mitt råd.  

– Hva kommer dette av?  

– Det er en vanlig oppfatning at har du vært en stor sanger, så blir du en god pedagog. Men dessverre er det ikke alltid riktig, og det kan være vanskelig for en student å vurdere dette selv tidlig i utdannelsen.  

– Forventningspress, Håvard. Det å være annen generasjon operasanger i en familie har tydeligvis sine sider. Men du kan neppe bebreide publikum at du sammenlignes med ditt faderlige opphav Terje Stensvold når både utseende, skikkelse, mimikk og sågar stemmen ligner forbløffende. Er det et slags Jens Stoltenberg-syndrom ute og går?  

– Jens Stoltenberg har jeg ikke tenkt på. Men jeg identifiserer meg med Kjetil André Aamodt når han kjører konkurranse med faren i kommentatorboksen, og han likevel står imot presset og vinner! Da blir jeg imponert.  

– Pluss og minus ved å velge samme yrke som sin far?  

– Forventningspress og prestasjonsangst kan være kvelende. Andres forestillinger om hva jeg skal gjøre og få til, og hvordan det skal gjøres. For et par-tre år siden følte jeg prestasjonsangst på en annen måte. Nå, etter seks år i Danmark, er det ikke så stort problem lenger. Nå føler jeg at jeg har fått den nødvendige ballast og står på egne ben som sanger.     

– Bransjekunnskap og gode råd er en enorm plusside, selv om det av og til kan være vanskelig å ta imot råd fra en som er så nær som en far er. Jeg har vanket i miljøet i Den Norske Opera siden jeg var liten guttunge og har hatt utallige roller som alt fra esel i Kardemomme By og bakpart av hest i Don Quiqote til gutterolle i Tryllefløyten. Nå har jeg min første ordentlig rolle som solist. Neste sesong skal jeg synge i Cosi fan tutte i rollen som Guglielmo mens min far skal synge rollen som Don Alfonso.  

– Så da skal endelig far og sønn på samme scene?  

– Nettopp.  

Hva enn andre måtte mene, har han sine egne karriereambisjoner klart for seg.   

– Jeg bor og har min base i Danmark, og vil prioritere å jobbe i Norge, Danmark og gjerne også Sverige. Noe mer internasjonal karriere enn det legger jeg ikke opp til. Jeg vil ikke bo på en kald hybel i tidligere DDR for et par års karriereklatring ved et tysk operahus, eller triste hotellrom i andre land for den saks skyld.  

– Det er vesentlig å beholde venner og leve et vanlig liv. Karrieren som operasanger skal ikke utgjøre hele min identitet. Jeg vil kunne gå på kafe, treffe venner og familie, og drive med andre interesser.  

– Uteliv og forestillinger, hvordan går det sammen?   – Selvfølgelig tar man hensyn til at man skal jobbe neste dag. Man tømmer ikke lenger to rødvin kvelden før man skal ha forestilling!  

Han kan ikke dy seg for å legge til “Nipper bare til en kasse øl…” – men det lyder nesten som et pip. I disse Ari Behn-tider er det best å tenke nøye over hva en sier i mediene. Man vet aldri hva man kan bli sitert på en dag. Presse blir en del av virkeligheten som opersanger, og det er best å ikke få ord på seg for å være en arrogant medialøve.  

– Er det mye misunnelse i bransjen?  

– Konkurranse ja, men misunnelse, nei.  

Håvard Stensvold er en reflektert ung mann med klare oppfatninger om hva han vil og ikke vil, bestemt på gi et seriøst inntrykk. Like fullt kaster seg hemningsløst over det tredje og fjerde høye smørbrødet pluss Napoleonskake.  En meter og nitti centimeter operasanger har høy forbrenning.  

– Klassisk sang er jo egentlig unatur!  Å trene opp den lille muskelen – som stemmebåndene er – er hardt og vanskelig. Vanskelig fordi man helst skal la alle musklene rundt stemmebåndene være i fred. Det er veldig lett å tillegge seg uvaner, og det er en sanglærers viktigste oppgave å sørge for at man ikke gjør det.  

– Men du driver vel trening av andre muskler også?  

– Ja da, jeg går på treningsstudio. Og det trengs, for nå er jeg blitt bedt om å være med på en kunstvideo som skal spilles inn i New York. Planen er at jeg skal løpe i Central Park mens jeg synger arien Non più andrai fra Figaros Bryllup.  Da trengs det kondis. Dessuten står jeg telemark. Det er en vanvittig følelse å få til en perfekt, laaangstrakt telemarksving. Tryner jeg, snakker jeg bare dansk, sier Håvard på nydelig københavnerdialekt.
– Det hender jeg lurer en danske i ny og ne.  

– Musikalitet og språkøre, henger det sammen?  

– Ikke nødvendigvis. Men vi trenger å kunne språk. Jeg har tatt italiensk mellomfag, det er helt sprøtt å stå der og synge på et språk man ikke selv skjønner.  

Godt, da vet vi at når han nusser med Ann-Helen Moen på scenen i Don Giovanni, så vet han hva han gjør.  

– Dette kobbelet av nye sangere, dere kjenner hverandre godt?  

– Noen av oss har kjent hverandre helt fra vi var ganske små og sang i Sølvguttene. Vi har et kjempegodt miljø som er bygget opp over mange år.  

Og det er ikke minst betryggende å vite for vår norske operafremtid. Vi gleder oss og ønsker dem lykke til.