Nationaltheatret premiere 25.4.2001
Euripides: Medea
Anders T. Andersen, Gisken Armand, Trond Brænne, Tone Danielsen, Astrid Folstad, Per Jansen, Trond Espen Seim, Espen Skjønberg, Christian Skolmen, Sigurd Strømsem og Vemund Strømsem
regi: Eirik Stubø
Den greske tragediedikteren Euripides (484-496 f.Kr.) blir regnet som en av de tre største dramatikerne i sin tid. Han skrev til sammen over 70 verk hvor 19 er bevart. Blant disse er Medea som ble skrevet for 2500 år siden og Elektra de mest kjente. De greske dramaene ble skrevet på bakgrunn av gammelt og alment kjent mytestoff. Euripides var den første som skrev om alminnelge mennesker og deres relasjoner. Spesielt tok han opp kvinnenes situasjon og så deres liv gjennom deres tanker og refleksjoner. Han var også den første som brukte barn i sine stykker.
Medea var sønnedatter av solguden Helios og var vidt kjent for sine evner og kunnskap om giftstoffer. Historiene om Jason var mange og spesielt hans oppgave for å hente det gyldne skinn i Medeas hjemland hos hennes far kongen. Euripides går sent inn i historien om Medea og Jason. De har nå vært gift i ti år og vært gjennom en rekke dramatiske eventyr og bosatt i Korinth og har to små gutter.
Jason har forstøtt Medea og skal gifte seg med kong Kreons datter. Han som kongesønn ønsker å få kongelige barn for å sikre sin posisjon i landet og selv bli konge på sikt. Medea er knust av sorg og fortvilelse samtidig som hennes nåværende posisjon er utrygg og livstruende. Hun kan ikke reise tilbake til sitt hjemland fordi hun drepte sin bror.
Hun kan heller ikke reise til Jasons hemsted fordi hun sørget for at hans onkel ble drept. Jason prøver å berolige henne med at dette er et taktisk trekk for å sikre alles posisjon. Medea får kort tid på seg til å forlate landet og så er tragedien på sitt ytterste. Skal hun rømme eller søke hevn og i tilfelle hvordan?
Forestillingen er lagt scenografisk til vår tid. Teksten er en oversettelse av en bearbeidelse hvor Eirik Stubø igjen har bearbeidet dette stoffet. Det vil si at deler av teksten er kuttet og det tradisjonelle verket har ikke lenger korfører og kor. Deler av disse tekstene er lagt til de andre skuespillerne.
Gisken Armand som Medea gjør nesten gjennomgående en drivende følelsesmessig prestasjon i å gi liv, tyngde og dybde til Medeaskikkelsen. Hun klarer i lange partier å binde publikum med sin fortvilelse. Rollen er uhyre krevende og plasseringen i nåtid gjør det ikke enklere.
Espen Skjønberg og Astrid Folstad som barnepassere og amme gir begge det nødvendige innhold og medlevelse i Medeas situasjon og deres omsorg for ungene, begge med finnyansert spill med nerve. Trond Espen Seim som Jason er mere ujevn og klarer ikke å gjennomføre formidlingen av denne karakteren, hans svik, rå manipulering og dobbeltspilll, mens samspillet med ungene fungerer godt. Sigurd og Vemund Strømsem har fått ualminnelig god instruksjon og utfører sine roller så det gjør vondt i maven.
Som helhet er forestillingen i lange partier bærende og engasjerende.
