Det Norske Teatret 22.10.2002
Fosse: Melancholia
gjestespill Haugesund Teater
Nils Sletta, Jørgen Tjemsland, Mari Førde, Nils Økland regi: Sverre Waage
Gledelig gjestespill fra Haugesund Teater som tidligere har spilt denne forestillingen i Stavanger og andre steder. Jon Fosse har tidligere skrevet en roman om maleren Lars Hertervig, og dramatiseringen er nylig gjort ut fra dette materialet.
Lars Hertervig var sønn av en kveker og vokste opp i kystlandskapet på Sør-Vestlandet og var håndtverker. Han ble av en mesen de ble klar over hans malertalenter sendt til en kunstskole i Düsseldorf hvor han bl.a. hadde Hans Gude som professor. Hertervig var et ytterst følsomt menneske og han utviklet etterhvert alvorlige psykiske problemer som førte til at han ble lagt inn på Gaustad sykehus hvor han ble nektet av legen å male.
Forestillingen tar for seg flere sekvenser fra Hertervigs liv som fikk avgjørende betydning. På scenen møter vi Nils Sletta som den gamle kunstneren som har resignert men stadig i sin fantasi vender tilbake til møtet med hans store kjærlighet, den unge Helene Winckelmann som var datter i huset hvor han leiet hybel.
Paralellt spiller Jørgen Tjemsland den yngre Hertervig og gjennom hans scener opplever vi disse dramatiske møtene både med Helene, hennes onkel og andre malervenner. Teksten er som i de fleste av Fosses stykker repeterende og går i sirkel, her noe mindre enn i andre stykker. Dette er fint formidlet både av Sletta og Tjemsland som begge gir sine skikkelser et alvor og en tyngde som tar oss inn i Hertervigs forvirrete hode, hans tanker og følelser. Spesielt Tjemsland som den avviste og fortvilte maleren med liten tro på seg selv og en trang til destruktive tanker og handlinger formidler dette på en hjerteskjærende måte.
Helenas stumme rolle er formidte via danseren Mari Førde. Hennes koreografi fungerer i perioder fint avstemt i forhold til utsagn og følelsesuttrykk fra Hertervig. I andre perioder blir dette uforløst og koreografien skurrer i forhold til det tekstuelle. Musikerne har en aktiv rolle i forestilllingen spesielt felespilleren Nils Økland men i perioder blir musikken for dominerende og overdrevent i forhold til det følelsesmessig uttrykket som er sterkt nok i tekst og spill.
Det har blitt en samkjørt og tett forestilling som betar.