Mesteraften i vårfarger

 

Med koreografer som Jo Strømgren, Nacho Duato, Johan Inger og Sol León og Paul Lightfoot på menyen, skal det mye til før publikum ikke får valuta for pengene. Etter å ha bivånet årets utgave av «Mesteraften» i Den Norske Opera og Ballett sitter man igjen med et inntrykk av at man spiller sine kort litt passivt, men du verden, det er noe for enhver smak og for enhver preferanse. Kvelden har en herlig oppbygning med Strømgrens verdenspremiere først, deretter Duato med sitt høydepunkt, via en spenstig overraskelse, før kvelden avsluttes med et særs morsomt gjensyn.

 

Jo Strømgren har gjort mye rart og skal berømmes for at ingenting stopper kreativiteten. Koreografien «Lamentate» er dog veldig klassisk. Det er sjelden å se Strømgren jobbe med 16 dansere, og tidvis blir dette veldig bra. Bregje van Balen sitt kostymedesign er praktfullt blått, med Strømgrens supplement med blå scenografiske elementer er svært vakkert. Camilla Spidsøe er heldigvis i en hovedrolle og gjør en sterk prestasjon, sammen med en noe ukonsentrert Yoshifumi Inao. Spidsøe behersker den krevende koreografien mesterlig og eier scenerommet. For øvrig blir med litt tungt og daft, av og til slurvete, av og til bare rotete. Koreografien sitt navn er tittelen på Arvo Pärt sin musikk. Selv Operaorkesteret makter dessverre ikke å gi nevneverdig nerve til tonene.

 

Nacho Duato sin «Without Words» fra 1998, med musikk av Schubert, fremført av Jan Koop (Cello) og Yoko Toda (Klaver). Tittelen sier alt. Et mesterstykke, praktfullt og rent fremført. Nasjonalballetten på sitt ypperste og noe av det beste man har sett. Stort pluss til stillbildene på bakveggen – genialt og gir sinnet det den ikke kan klare alene.

 

Den svenske koreografen Johan Inger danses ikke ofte på norske scener. Synd, for i «Dream Play» treffer Inger veldig godt. Stravinsky og «Vårofferet» behøver ingen videre presentasjon, praktfullt spilt av Operaorkesteret med bemerkelsesverdig godt spill på slaginstrumentene. Vi går inn i en drøm, forblir der lekent og fjongt, og blir brått revet tilbake til hverdagen. Kulturspeilet karakteriserte for drøye ti år siden Daniel Proietto (Dansens Hus) som rask, lett og liten, og vendte to tomler opp for hans brakstart på karrieren. I «Dream Play» tilføyer vi presis, intens og leken. Dette er koreografi som passer Proietto og understøttet av de øvrige fem blir dette svært så frydefullt. Utfordrende på mange vis, ikke helt fullendt, men bevares – vi har en ballettsjef som tør – og gir oss derfor en spenstig overraskelse.

 

Tenk at det er sju år siden vi åpnet våre praktfulle scener i Bjørvika. Da er det på tide med et gjensyn med «Skew Whiff» som vi også så i 2009. Dette er jo det rene fjas, utrolig morsomt – danseteknisk krevende. Typisk for koreografene, som vi etterhvert kjenner godt. Maiko Nishino, Douwe Dekkers, Gakuro Matsui og Arne Kristian Ruutu runder av kvelden på en måte av vi blir godt fornøyd med totalen, selv om det ikke er den beste Mesteraften vi har vært vitne til.